Paul Gerhard Vogel

Slavearbeider i tyske leirer i Nord-Norge

Vi vet fortsatt lite om de nazistiske fangeleirene i det okkuperte Norge 1940–1945. Under annen verdenskrig var det flere hundre fangeleirer spredt rundt omkring i landet, men de fleste lå i nord. Totalt var det rundt 100 000 utenlandske slavearbeidere i disse leirene på norsk jord. Blant dem var det først og fremst russiske og jugoslaviske krigsfanger. Tyskland utnyttet deres arbeidskraft i strategisk viktige bygg- og annleggsprosjekter under kommando av Organisation Todt (OT), og mange av disse tidligere «tyske» prosjektene benyttes fortsatt den dag i dag. Europavei 6 – dengang Riksvei 50 – er å regne blant dem. Fjellovergangene i nord var en utfordring for det nazistiske krigsmaskineriet. Med snøfresere var det ikke mulig å holde veiene åpne for tropper og materiell, og det ble etablert store fangeleirer for å kunne forsyne seg av billig arbeidskraft til å bygge snøskjermer og tuneller. Livs- og arbeidsforholdene i disse leirene var nådeløse og umenneskelige ikke bare på grunn av klimaet; mange av fangene døde av sult, utmattelse, sykdommer, mishandlinger og kulde langt borte fra hjemlandet.

Noe mange heller ikke vet, er at det var et ikke lite antall tyske og østerrikske homoseksuelle menn blant slavearbeiderne i nord. [1] De fleste av dem hadde vært internert i arbeidsleirer i Nord-Tyskland før de ble deportert til Norge for å slite seg ihjel i regi av nazistene. Vi har i dag ikke mer enn åtte navn på disse fangene i Norge, men takket være tyske homoaktivisters og journalisters innsats, blant dem Rainer Hoffschildt og Axel Hacke, samt en dokumentarfilm av regissøren Elke Jeanrond fra 1994, kan vi iallfall fortelle nærmere om en av dem: Paul Gerhard Vogel. [2] En del spørsmål må likevel bli ubesvart. Vogel ble fraktet til Norge sommeren 1942. Etter noen år i tyske arbeidsleirer ble han sammen med flere hundre andre fanger sendt med tog til Kiel og derfra videre med skip ut på havet. Det gikk rykter om at skipet skulle senkes i Skagerrak, men etter fire dager fylt med angst og sult havnet fangene i Oslo. Og derfra ble de sendt enda lenger mot nord, i godstog og fraktskip. Reisens mål var ukjent. Hvem var Paul Gerhard Vogel og hva måtte han gå igjennom?

Paul Gerhard Vogel ble født 29. januar 1915 i Leipzig. [3] Som Vogel beskrev det selv i et intervju i 1992 var faren statsansatt og han selv nest eldst i en søskenflokk på fem. Selv om Vogel vokste opp i et besteborgerlig miljø, knyttet han tidlig vennskap med arbeiderbarna i nabolaget. En av guttene, sønnen til den lokale kullhandleren, tok ham med til den kommunistiske ungdomsorganisasjonen De røde pionerene, men da foreldrene fikk vite at Paul Gerhard hadde omgang med den «sotete» sønnen til kullhandleren, ble barnepiken sagt opp fordi hun ikke hadde satt en stopper for det. Vogel ble kommunist allerede i unge år selv om han etter egne utsagn ikke var så opptatt av ideologiske spørsmål. Det han ville, var å hjelpe de fattige. Da han var ti år gammel, forlot faren familien, og barna ble igjen hos moren. Hun tok ut bitterheten på sønnen, som med sitt ravnsvarte hår minnet henne om den forsvunne ektemannen. Paul Gerhard måtte tåle morens harme og pryl, og ble heretter kalt «den svarte».

Også hos kommunistene beholdt han tilnavnet. Senere skulle Vogel hevde at tiden da han var ungdomsleder i De røde pionerene, var den lykkeligste i hans liv. «Hvis jeg ikke hadde hatt de årene,» sa han til journalisten Axel Hacke, «ville jeg gått til grunne både fysisk og psykisk.» På sine gamle dager hadde Vogel fortsatt bilder på veggen som viste ham sammen med andre barn fra Leipzig, blant dem Annemarie Wildung (senere Renger, 1919–2008) og Margot Feist (senere Honecker, 1927–2016), som begge to ble ledende politikere i henholdsvis Vest- og Øst-Tyskland.

I en alder av fjorten år forlot Vogel etter egne utsagn moren og søsknene. Han ble kjemilærling i en bedrift i hjembyen – og en nær venn av sjefen og hans familie. I julen sendte sjefens bror ofte med et stort marsipanbrød som skulle gis til Vogel, forsynt med ordene: «Til deres husvenn, til grundig analyse.» Men da sjefen ba Vogel om å være med på den store nazistiske demonstrasjonen 1. mai 1933, sa han nei. Han ville fortsatt være et forbilde for De røde pionerene. Sjefen hevdet at de da for lengst var gått over til «Hitler-Jugend», noe Vogel tvilte på, men sjefen skulle få rett – det være seg om ungdommene var gått over etter eget godtbefinnende eller fordi de var blitt utsatt for press i kjølvannet av Riksdagsbrannen 27. februar 1933. Vogel har fortalt at nazistene flere ganger også prøvde å verve ham, men forgjeves. Tre måneder senere mottok han oppsigelsen fra bedriftsledelsen, «på grunn av den mot Dem bestående mistanken for statsfiendtlig innstilling».

Allerede samme året ble Vogel kortvarig arrestert for første gang. Dette skjedde av politiske grunner, hevdet han senere, men verre var arrestasjonen kort tid etter på grunn av et brudd på § 175, den paragrafen i den tyske straffeloven som kriminaliserte seksuelle handlinger mellom menn. Han hadde forelsket seg i en arbeidskollega som røpte det for nazistene. Da var Vogel bare 18 år gammel. Hva som foranlediget den strenge dommen, er imidlertid ikke kjent. I 1933 var en enkel «forelskelse» i en annen mann ifølge tysk lov ikke tilstrekkelig til at man ble straffet. Etter et år i fangenskap ble Vogel sendt til en leir i Nord-Tyskland der fangene var satt til å tørrlegge de enorme myrområdene i regionen. Han ble en av «myrsoldatene» i Emsland-leirene som de ble kalt. I 1938 ble han løslatt, men da han nektet å avlegge fane-eden til Adolf Hitler året etter, ble han internert igjen. Fra da av skulle han ikke forlate nazistenes arbeids- og fangeleirer før freden kom i 1945. Vogel var først i de tyske leirene Brual-Rhede, Neusustrum og Esterwegen og senere i «Strafgefangenenlager Nord» (SGL), et nettverk av over 30 fangeleirer i Finnmark og Troms som hadde sin sentralforvaltning i Alta. I hele seks år ble han utnyttet som slavearbeider, og han ble mishandlet, sjikanert og herset med – ikke bare av fangevokterne, men også av medfanger, fremfor alt de opportunistiske «brakke- og stueeldste» som var nazistenes lange arm inn i leirene og tok seg av de «jobbene» nazistene følte seg for fine til. Han tilhørte «møkkakommandoen», dvs. han var satt til å tømme leirens dasser, og ble som straff lenket på armer og bein. Man slukket sigaretter på hans bare hud, og fingrene hans ble slått i stumper og stykker. Som følge av et slag med geværkolben fikk han en varig nakkeskade, noe som gjorde at han etter krigen måtte bruke en nakkestøtte. 

I 1942 døde Vogels far. Da ble sønnen kalt inn på leirkontoret, og de sadistiske SS-mennene bak disken fortalte ham med markert indignasjon at faren hadde dødd av skam over sin «mislykkede sønn». Vogel beskrev senere at han ble prylt til han hadde blåmerker på hele kroppen, og da dette var overstått, ble farens testament lest høyt: Der sto det imidlertid at farens «eneste ham elskende sønn», det vil si Paul Gerhard, skulle arve halvparten av hans formue, mens moren ikke skulle få annet enn en kost, en vaskeklut og et feiebrett. Hvordan det enn var: Vogel nektet å akseptere testamentet. Men som fange i en nazistisk leir ville han uansett ikke fått utbetalt noe som helst.

Sent på sommeren samme året ankom Vogel en leir i Nordreisa i Troms. Han hadde tynne sko av papp på seg, og i den nord-norske snøen gikk de snart i oppløsning. Likevel ble Vogel i nesten tre år i landet og bygde veier og bunkere for Organisation Todt og Wehrmacht, gjerne i springmarsj ved trillebåren. Bare få av hans kamerater overlevde. Vogel fortalte senere at man ikke er i stand til å forestille seg hvor tungt et frosset lik kan være. Åtte mann måtte bære på ett samtidig, og det til lyden av fangevokternes brøl: «Deres svin, deres krapyl! Når vi har vunnet krigen, er det deres oppgave å bygge opp Tyskland igjen! Og så får dere et skudd i nakken!» Utpå våren 1945 ble fangene fra Norge sendt tilbake til Tyskland, for de skulle forsvare byen Kiel mot de alliertes angrep. Vogel hadde lungebetennelse og spydde blod, han veide ikke mer enn 35 kg, og da han en morgen våknet idet britiske soldater ropte til ham «Hva er ditt navn?», visste han ikke hva han skulle svare. Han hadde ikke sagt navnet sitt på flere år. I de nazistiske leirene kunne man bli slått ihjel for det. Fangenummeret hans var 455/43. Vogel ble innlagt på et militærsykehus, og der samlet han snart nye krefter og kom seg på beina igjen.

I den tidlige etterkrigstiden bodde Vogel i byen Erfurt i DDR, men etter egne utsagn hadde han ikke tillit til verken de russiske eller de nye tyske makthaverne. I hans øyne var de bare ute etter å berike seg selv nå da de hadde vunnet over nazistene, mens han ønsket seg en «plettfri» sosialistisk stat. Vogel hadde tydeligvis problemer med å bygge seg opp en borgerlig eksistens. Han ble først renholdsmedarbeider og så handelsreisende, og som sådan solgte han «kinaolje» rundt om i landet. Det tok ikke lang tid før han havnet i et fengsel igjen, for ifølge Vogel tok sosialistene i DDR de samme midlene i bruk som nazistene før dem. De satte en «gategutt» på ham, og han gikk i fellen. Etter et par timer han hadde tilbrakt med den unge mannen på et hotellrom, ble han tatt på «fersk gjerning», som han selv uttrykte det. Vogel hadde tilsynelatende aldri vært noen «skaphomse», men til tider en selvbevisst homoseksuell aktivist. Rundt 1947 hørte han med til kretsen rundt Willi Pamperin (1902–1966) i Berlin som da hadde tatt initiativ til å gjenetablere Tysklands største og eldste homoorganisasjon fra før Hitlers maktovertakelse: Den vitenskapelig-humanitære komité. [4] Organisasjonen hadde i etterkrigstiden ett mål fremfor alle: å sørge for at § 175, som nazistene hadde innskjerpet i 1935, ble avskaffet. Aktivistene lyktes ikke med det. Riktignok liberaliserte DDR lovgivningen på feltet og gikk tilbake til den paragrafteksten som hadde vært gyldig i Tyskland før 1935, men Vest-Tyskland beholdt paragrafen i nazistenes innskjerpede form til 1969. I revidert form ble paragrafen anvendt til 1994 – og ble med andre ord ikke fjernet fra den tyske straffeloven før fem år etter murens fall og som følge av rettstilpasningen mellom Øst- og Vest-Tyskland. [5]

I 1952 ble Vogel dømt til tre års tukthus, og den første tiden som fange i DDR måtte han jobbe i kullgruven Oelsnitz i grensetraktene til Tsjekkoslovakia. Men igjen er dessverre ikke grunnlaget for domfellelsen kjent i detalj. En treårig straff måtte innebære mer enn en vanlig homoseksuell «foreteelse». Eller ble Vogel straffet så hardt fordi han hadde vært domfelt for liknende «lovbrudd» fra før? I 1952 var DDR gått over til å bruke § 175 i den formen paragrafen hadde hatt før nazistene kom til makten i 1933. Den var mye «mildere» enn den innskjerpede versjonen. På den annen side: Da Vogels tidligere «forbundsfelle» Willi Pamperin omtrent samtidig som Vogel ble idømt en enda høyere tukthusstraff i Øst-Berlin, hevdet den unge homoaktivisten Werner Becker (1927–1980) i Vest-Berlin at Pamperin bare hadde fått en så streng dom fordi man hadde funnet brev til mer eller mindre prominente vest-tyskere i leiligheten hans. [6] Fordi venner jobbet for hans løslatelse, ble Vogel satt på frifot etter trekvart år, men i 1959 bestemte byretten i Zwickau at han skulle interneres på nytt, denne gangen i det beryktede tukthuset Waldheim, 30 km nord for «Karl-Marx-Stadt» (Chemnitz). Etter at Vogel hadde avsonet straffen, var det en dag en Stasi-offiser som oppsøkte hans mor i Leipzig og spurte etter ham. Da fikk han nok og flyktet til Vest-Tyskland. Vogel bosatte seg i Limburg i delstaten Hessen der han fant en liten leilighet og tjente til livets opphold med forskjellige småjobber. Han ble handelsreisende igjen, rengjøringshjelp og bygningsarbeider, han jobbet på en bensinstasjon og avlet schæferhunder – alt dette i en heller redusert helsetilstand. For heller ikke i Vest-Tyskland fant han ro og fred. Minnene fra leirene dukket stadig opp for ham i form av mareritt, og han trengte regelmessig legehjelp, spesielt når det gjaldt nakken. Som pensjonist levde Vogel i kummerlige kår, han fikk en slags «minstepensjon» på drøye 470 tyske mark samt en beskjeden månedlig tilleggsstøtte som i sin tid ble tidligere ofre for nazismen i nødsituasjoner til del. [7] En søknad om «godtgjørelse» eller «erstatning» for skader på kropp og sjel, som ifølge vest-tysk lov hadde vært mulig for ham frem til 1969, ble avvist fordi Vogel sendte den for sent. En gang, i 1986, mottok han 5 000 mark fra regjeringen i Bonn som anerkjennelse for lidelsene nazistene hadde påført ham, og en annen gang fikk han 1 000 mark fra et spesialfond hos forbundspresidenten. I 1984 skrev Paul Gerhard Vogel et brev til Erich Honeckers kone Margot, som han hadde truffet i Leipzig på 1930-tallet. Han ba om et møte med henne, «av historiske og samfunnspolitiske grunner». Men han fikk brevet i retur – uten svar. Paul Gerhard Vogel døde 4. mai 1995, ensom og bitter på livet. I intervjuet med journalisten Axel Hacke sa han tre år før sin død: «Når jeg tenker på at jeg må bo her! Elendigheten – av ingen som helst grunn og til tross for at jeg bare har hatt et eneste ønske: å være god, av rent hjerte. Jeg ville ikke annet enn å frigjøre menneskene fra det onde, uten fordommer og begunstigelser.»

Det anslås at omtrent 2 500 tysktalende fanger på lik linje med Paul Gerhard Vogel ble overført fra forskjellige arbeidsleirer i Tyskland til Nord-Norge mellom 1940 og 1945. [8] Det foreligger ikke noen systematisk fremstilling av disse tyske (og østerrikske) fangenes livs- og arbeidsvilkår i landet, og det er heller ikke blitt belyst hvor mange homoseksuelle menn det var i de tyske fangeleirene i nord. Av den tilgjengelige erindringslitteraturen om disse leirene fremgår det imidlertid at det var flere homoseksuelle blant fangene. Karl-Heinz Hoffmann (1919–1992) nevner i boken sin Am Eismeer verschollen (Sporløst forsvunnet ved Ishavet) to tilfeller i leiren Lakselv, men uten å oppgi navn. [9] Også Horst Schluckner (1921–2008) nevner en homoseksuell medfange i «faktarapporten» om Lakselv, Ans Ende der Welt (Til verdens ende). [10] Livsvilkårene til disse mennene var forferdelige. Som homoseksuelle sto de nederst på rangstigen i leirordningen i Nord-Norge, slik det også var tilfelle i de tyske konsentrasjonsleirene, og som Vogel ble de ikke bare mishandlet og ydmyket av vaktpersonalet, men også av andre fanger. Mange ble ofre for ritualiserte henrettelser eller villkårlige mord.

Sommeren 1994 reiste den tyske regissøren Elke Jeanrond sammen med den da knapt 80 år gamle Paul Gerhard Vogel til Norge og laget en sterk film om Vogels opplevelser og inntrykk underveis. Det var hennes andre arbeid om homoseksuelle under nasjonalsosialismen. [11] Dokumentarfilmen Vogels Reise. Ein deutsches Schicksal (Vogels reise. En tysk skjebne) er blitt vist på tysk TV og på forskjellige «homo-filmfestivaler» i Tyskland, og det ville være et rosverdig initiativ hvis NRK sendte den med norske tekster en gang, også over tjue år etter dens tilblivelse. [12] For Vogel var reisen til Norge «et lettelsens sukk» (Elke Jeanrond). Å møte mennesker på steder der han hadde lidd, mennesker som var interessert i hans skjebne og bakgrunn, betydde mye for ham. Endelig traff han noen som trodde på det han hadde opplevd, her var det mennesker som satte ord på det han hadde gått igjennom. Da Vogel en gang i Vest-Tyskland hadde fortalt en kvinnelig sekretær i retten i Limburg at han etter frigjøringen i 1945 var blitt satt under den engelske kongens beskyttelse, svarte kvinnen: «Jamen, dra da til England og be om hjelp der!»

Elke Jeanrond og Paul Gerhard Vogel begynte sin reise mot nord i den tidligere arbeidsleiren Esterwegen ikke langt fra den tysk-nederlandske grensen, «helvetet ved skogskanten» som Vogel kalte den. Så tok de fergen fra Danmark til Norge, og fra Kristiansand reiste de med bil, Hurtigruta og atter bil videre til Troms og Finnmark. Underveis ble Vogel veldig stille, for han måtte «tilpasse sjelen til erindringen», som han sa. Han trodde at han hadde overvunnet det meste, men måtte erkjenne at gamle sår nå ble rippet opp igjen. Tvilen på om det hadde vært en god idé å begi seg ut på denne reisen, meldte seg og ble stadig sterkere. Men Vogel fattet nytt mot da han kom i første kontakt med tilfeldige nordmenn på sin egen alder i Troms. De visste at det hadde vært en tysk fangeleir på Hysingjord i Nordreisa. De fortalte at det ble oppdaget massevis av flasker med vin der da vaktmannskapet hadde rømt i krigens siste fase, og de kunne nevne at likene etter de døde fangene ble flyttet sørover etter 1945.

Og Vogel kjente igjen landskapet. Da han endelig fant stedet hvor leirens verkstedbrakke hadde stått, gikk det opp for ham at den var blitt borte. Senere fant han den et annet sted, for den var blitt flyttet og tjente nå som sjøhus for en lokal fisker. Etter å ha sett på et lysbildeforedrag om «den brente jords taktikk» i Nord-Norge på Alta Museum, kom han i samtale med en nordmann som var blitt vitne til hvordan en tysk fange ble slått ihjel av tyskere under krigen. En annen fortalte Vogel at han da han var ung, var baker og leverte brød inn til leiren på Aronnes. Men heller ikke der var det da noe annet som minnet om skrekkens år på 1940-tallet enn kratt, gress og steiner. Selv husket Vogel at han og de andre fangene måtte bygge en landebane på Alta flyplass av grove treplanker. Siste stasjon på Vogels reise gjennom Norge var Kirkenes der han ble kjent med lokalhistoriker Finn Fløtten (1926–2003) og Helena Fredrikson. Fløtten hadde i sin tid sett hundrevis av tyske krigsfanger i «hvite pyjamaser med blå striper» i grenselandet mot Russland, han hadde sett hvordan de ble slått og hvordan de måtte «bo» på bar bakke, uansett vær og vind. En enkel ovn hadde de bygd seg av gamle surkåls- og melkebokser. Helena Fredrikson kunne til slutt gå enda mer inn i detaljer, for hun hadde jobbet i et tysk vaskeri under krigen. Da var hun 19 år gammel. Gjennom sprekker i veggen kunne hun observere hvordan tyske krigsfanger kom på «avlusning» der. De hadde ingen strømper på seg, men gikk på tynne trestykker som de hadde surret fast rundt føttene, tennene deres var slått ut. Mennene hadde lus på hele kroppen og var magre som «Belsen-fangene»: et forferdelig syn for den unge kvinnen. «Tyskerne var verre mot sine egne enn mot russerne», konkluderte Fredrikson, og ordene var som balsam for sjelen for Paul Gerhard Vogel. Han hadde erfart at mange i etterkrigstidens Tyskland ikke ville se sannheten om nazistenes forbrytelser i øynene, men Fredrikson insisterte: «Det har jeg sett.» 

Bortsett fra Paul Gerhard Vogel kjenner vi i dag bare navnene til noen få av de tyske og østerrikske homoseksuelle mennene i de nazistiske fangeleirene i Nord-Norge. Dette er:

• Otto Hermann Anton, født 8. mai 1899 i Zinten (Østpreussen), død 5. september 1943 [13]
• Rudolf Burkhard, født 4. november 1913 i Bernburg
• Alois Heidl, født 3. februar 1909 trolig i Schafferhäusl (Østerrike)
• Heinz Potratz, født 9. august 1917 i Saerbeck, død 3. november 1942
• Jakob Smole, født 21. april 1900 i Villach-Lind (Østerrike), død 27. november 1942 [14]
• Karl Wrampe, født 3. august 1906 i Hörste, død 4. september 1977
• Hans-Karl Zimmer, født 19. august 1906 i Dessau, død 9. oktober 1942 [15]

Tillegg

Skeivt arkiv og artikkelens forfatter ville være takknemlige hvis noen av Skeivopedias lesere i nord en gang kunne ta bilder av gravsteinene til f. eks. Otto Hermann Anton, Jakob Smole eller Hans-Karl Zimmer – eller også et oversiktsbilde av den tyske krigskirkegården i Botn-Rognan. Ytterligere opplysninger om disse tre eller andre homoseksuelle tyske krigsfanger i «Strafgefangenenlager Nord» er velkomne.