Forargeligt og Uteerligt Forhold: Rettsforfølgelse av sex mellom kvinner på midten av 1800-tallet i Norge

Dette er et sammendrag av en masteroppgave skrevet av Tonje Louise Skjoldhammer, levert ved Universitetet i Bergen våren 2018.

De to sakene fra Helgeland og Christiania er de eneste i norsk historie hvor seksuell omgang mellom kvinner ble behandlet i Høyesterett. Saken fra Helgeland var den første i norsk historie hvor Høyesterett behandlet en sak som omhandlet seksuell omgang mellom personer av samme kjønn overhodet. Og saken fra Christiania var den siste i norsk Høyesteretts historie hvor seksuell omgang mellom kvinner ble behandlet. Masteroppgaven baserte seg på domsaktene fra begge de to sakene, som kan finnes på statsarkivene i Oslo og Trondheim. Domsaktene inneholder alt av informasjon som kom opp i de to sakene fra tiltale i de lokale rettsinstansene til endelig dom i Høyesterett.

Forbrytelsen kvinnene ble tiltalt for var ”Omgjængelse mod naturen”. Dette var et lovbrudd som stod i norske lovbøker fra 1687 til 1889. Loven var svært lite spesifikk og gav ingen informasjon om hva forbrytelsen faktisk innebar. På grunn av dette kunne loven i teorien ramme alt av seksuell omgang som ikke førte til reproduksjon.  Men den ble, i alle fall i Høyesterett, antagelig kun brukt for bestialitet, sex mellom mennesker og dyr, frem til den første av disse to sakene kom opp. Det var bred enighet om at omgjengelse mellom menn, og bestialitet, falt inn under denne lovparagrafen fordi det ble antatt at slike handlinger innebar penetrering, men omgjengelse mellom kvinner rådet det langt større tvil om. Begge rettsprosessene, spesielt saken fra Helgeland, preges av diskusjoner om hvorvidt kvinnene faktisk kunne dømmes for omgjengelse mot naturen eller ikke.

Helgelandssaken: Trættekjære, slue og ondskabsfulde qvindfolk[1]

Den 26. juni 1844 anmeldte sognepresten i Rødøy Simonette Vold til sorenskriveren i Helgeland. Han skrev i et brev til sorenskriveren at Simonette i lengre tid ”have bedrevet en Omgjængelse som er imod Naturen, Sodomiterie, og senest med sin Tjenestepige Olava Nielsdatter.” Han skrev at både han og hans forgjengere i tjenesten hadde forsøkt alt for å stanse dette, men at ingenting hadde hjulpet og at han nå så seg nødt til å trekke saken frem offentlig. Han ba om at det ble tatt opp et forhør av Simonette, Olava og en rekke navngitte vitner for å avgjøre om det skulle reises tiltale mot Simonette.

Saken varte i tre år og rundt 15 vitner ble til sammen avhørt. I løpet av saksgangen kom det frem at ikke bare hadde Simonette hatt omgang med Olava, men også med sin tidligere tjenestepike Birgitte. Rykter om at Simonette var skapt annerledes enn andre kvinner, og at hun hadde omgjengelse med kvinner og ikke med menn, hadde florert i bygden nesten helt siden hun flyttet dit i 1809. Ryktene om at hun var skapt annerledes hentydet antagelig på en mistanke om at hun hadde en uvanlig stor klitoris som kunne brukes til å penetrere andre kvinner. Dette var en ganske vanlig antagelse om kvinner som hadde sex med kvinner i denne perioden. Ryktene sa også at Simonette skulle være i besittelse av en dildo, eller ”løsfyr”, laget av fløyel eller silke som hun brukte når hun hadde omgjengelse med andre kvinner.

Både Simonette, Olava og Birgitte tilstod at de hadde ”dasket fladkunt”, som bestod i at de hadde ligget nakne oppå hverandre i sengen og gnidd underlivet mot hverandre. De nektet alle tre for at det fantes noen ”løsfyr”. Olava og Birgitte var også veldig tydelige på at det var Simonette som hadde ligget øverst ”som Mandfolk paa Fruentimmer”, og at det alltid var Simonette som ville gjøre dette, mens ingen av dem fikk noen nytelse av det. De to forsøkte nok med det å redusere sin egen skyld i forbrytelsen så mye som mulig ved å påstå at de ikke ønsket denne omgjengelsen og at de aldri hadde den aktive, ”mannlige”, rollen under handlingen. Simonette ble slik den som hadde mest ansvar for at forbrytelsen fant sted og også den som ble et sosialt utskudd ved å ha oppført seg som en mann og ikke som en kvinne.

illustrasjon3.png

Til tross for at alle vitnene som kjente Simonette sa at hun var skapt som andre kvinner ble det ansett som så viktig å komme til bunns i hvorvidt hun hadde en unormalt stor klitoris eller ikke, at hun ble undersøkt av distriktslegen. Han konstaterte at Simonettes kjønnsorganer var helt normale (se illustrasjon). Som følge av dette ble fokuset rettet mot å finne ut om Simonette hadde en ”løsfyr” eller ikke. Det var avgjørende for saken om det kunne bevises at Simonette hadde penetrert de to andre. Hvorvidt det de hadde gjort kunne regnes som omgjengelse var for flertallet av dommerne involvert i saken avhengig av om det hadde forekommet penetrering eller ikke. At sex mellom kvinner var unaturlig, eller ”mod naturen”, var det liten tvil om.

I Høyesterett ble det avgjort at det var for lite bevis til å kunne si at Simonette eide en ”løsfyr” og det var derfor bred enighet blant dommerne om at det Simonette, Olava og Birgitte hadde gjort derfor ikke kunne kalles omgjengelse. Det ble likevel bestemt at de tre skulle straffes, men ikke for ”omgjængelse mod naturen”. På dette tidspunktet var det mulig for dommere i rettsvesenet å dømme uten hjemmel i lov. Dette kaltes dom etter analogi. Fordi de tre hadde vakt offentlig forargelse og skandale i bygden ble de dømt for ”forargeligt, uteerligt forhold”. Simonette var uten tvil den som var mest skyldig og hun fikk 1 års straffarbeid på tukthus. Olava og Birgitte fikk hver 15 dagers fengsel på vann og brød. De tre måtte også betale saksomkostningene.

Christianiasaken: Frække, brutale og ryggesløse fruentimmer

Den 3. november 1853 ble et forhør holdt på Christiania politikammer. Anne Marie Johannesdatter, Karen Dorthea Olsdatter og to vitner ble avhørt. Disse fire var alle prostituerte og bodde på et bordell eid av en Madame Rösch i det området som i dag er Vika i Oslo. Politifullmektig Lund, som foretok forhøret, skrev at Anne Marie og Karen Dorthea var anmeldt for omgjengelse mot naturen. Han la til at Anne Marie var ”et meget frækt, brutalt og ryggesløst fruentimmer” og at hun lenge hadde vært mistenkt for å ha sex med andre kvinner, men at det først nå hadde fremkommet bevis imot henne.

Det første av de to vitnene som ble avhørt var Marie Hansdatter. Hun fortalte at hun dagen før hadde kikket gjennom et hull i en dør og fått øye på de to i sengen sammen. Hun beskrev det slik at de

”bedreve Utugt med hinanden som om den ene af dem var Mandfolk. Snart var Anne Marie Johannesdatter ovenpaa Karen Dorthea Olsdatter, snart denne ovenpaa hiin og bevægede den af dem, som laa ovenpaa, sig saaledes som en Mandsperson, naar han har lægemlig Omgang med et Fruentimmer.”

Fem andre kvinner som holdt til på bordellet hadde også kikket gjennom hullet og sett det samme, men kun én av dem ble avhørt for å bekrefte Maries historie.

Både Anne Marie og Karen Dorthea tilstod å ha begått forbrytelsen og la til at de hadde brukt en sammenrullet underbukse som ”det mandlige Lem”. Karen Dorthea insisterte dog på at hun aldri hadde ligget øverst, men at det kun var Anne Marie som hadde ”ageret Mandfolk”. Akkurat som Olava og Birgitte forsøkte Karen Dorthea antagelig med dette å skyve størsteparten av skylden over på Anne Marie. I motsetning til i Helgelandssaken ble ingen flere vitner tilkalt og saken ble i liten grad diskutert i de forskjellige rettsinstansene. I første rettsinstans ble de to uten diskusjon dømt for omgjengelse mot naturen. Anne Marie fikk 8 måneders straffarbeid og Karen Dorthea fikk 6. Anne Marie godtok dommen, men Karen Dorthea anket og saken ble i hennes tilfelle tatt videre.

illustrasjon4.png

I andre rettsinstans ble saken heller ikke inngående diskutert, men der kjente dommerne til Helgelandssaken og utfallet av den. I dommen ble det derfor skrevet at forbrytelsen neppe kunne kalles omgjengelse mot naturen, men fordi den kunne vekke offentlig forargelse burde den likevel straffes. Karen Dorthea fikk derfor nøyaktig samme dom og straff som Olava og Birgitte hadde fått i Høyesterett: 15 dagers fengsel på vann og brød for ”forargeligt, uteerligt forhold”. Denne dommen ble deretter anket til Høyesterett.

I Høyesterett ble saken diskutert i langt større grad enn tidligere. Som i Helgelandssaken ble hvorvidt det Anne Marie og Karen Dorthea hadde gjort kunne defineres som omgjengelse et avgjørende spørsmål. Det var bred enighet om at det kunne det ikke, så neste spørsmål ble derfor om det kunne dømmes etter analogi slik som i Helgelandssaken. Den endelige dommen ble frifinnelse. En av de viktigste årsakene til dette var antagelig at det norske rettssystemet gradvis hadde begynt å fase ut dom etter analogi, basert på grunnlovens §96 som sier at ingen skal dømmes uten lov og straffes uten dom. En annen årsak kan ha vært at forholdene i Christianiasaken var langt mildere enn i Helgelandssaken. De involverte var relativt jevnaldrende, hadde lik sosial status og det var liten grunn til å tro at penetrering hadde funnet sted. Simonette hadde hatt sex med flere kvinner mens Karen Dorthea bare hadde hatt sex med Anne Marie. Forbrytelsen hadde dessuten foregått i langt kortere tid – i Helgelandssaken hadde ryktene om Simonette spredt seg i hele bygden over flere år, mens det i Christianiasaken i liten grad fantes belegg for å si at forbrytelsen hadde vakt offentlig forargelse.

Etter Karen Dortheas frifinnelse ble Anne Maries opprinnelige dom anket og hun ble også frikjent.

Hvordan forstod man sex mellom kvinner på 1800-tallet i Norge?

De tiltalte kvinnenes seksuelle omgang ble i stor grad forstått ut i fra et heteroseksuelt rammeverk. Frem til Simonette ble undersøkt av lege ble det antatt at hun kunne ha en klitoris som var stor nok til å penetrere andre kvinner. Da dette ble avkreftet flyttet fokuset i rettsprosessen seg til å finne ut om hun hadde en ”løsfyr” som hun kunne ha bruk til det samme. Da dette ikke kunne bekreftes ble det bestemt at det hun og tjenestejentene hennes hadde gjort ikke kunne regnes som ”omgjengelse”. Et av hovedargumentene for at seksuell aktivitet som ikke innebar penetrering ikke kunne kalles omgjengelse var at det ble antatt at det ikke kunne tilfredsstille kjønnsdriften, men bare oppvekke den. ”Å daske fladkunt” var uten tvil unaturlig og seksuelt i natur, men kunne ikke defineres som omgjengelse.

Til og med de tiltale kvinnene hadde en heteroseksuell forståelse av det de gjorde. I Christianiasaken brukte de to kvinnene en sammenrullet underbukse som ”det mandlige lem”, noe de selv informerte om. I begge sakene ble det også antatt at den som lå øverst spilte en mannlig rolle under handlingen og at denne personen var mer skyldig. Det er her en underliggende antagelse om at det trengs en mann, eller i det minste en mannserstatning, for å sette i gang og gjennomføre sex. Denne forståelsen av sex mellom kvinner førte til at ingen av dem ble dømt for omgjengelse mot naturen, men for generelt usedelig oppførsel ”forargeligt, uteerligt forhold” og til slutt til frikjennelse i Christianiasaken.

Frikjennelsen satte antagelig et rettslig presedens for slike saker, og ingen saker som omhandlet omgjengelse mellom kvinner har siden kommet opp i Høyesterett. I 1889 ble lovverket endret og den nye loven lød:

Finder der utugtig Omgjængelse Sted mellem Personer af Mandkjøn, straffes de, der heri gjør sig skyldige eller som medvirker dertil, med Fængsel indtil 1 Aar.Med samme Straf ansees den, som har utuktig Omgjængelse med Dyr.Paatale finder alene Sted, naar det paakræves af almene Hensyn.

Omgjengelse mellom kvinner ble altså i 1889 tatt helt ut av lovgivningen, mens omgjengelse mellom menn var forbudt helt frem til 1972.

Skjoldhammers masteroppgave kan leses i fulltekst gjennom Universitetsbiblioteket i Bergen.