Oscar Wilde

Oscar Wilde (1854–1900) var en britisk-irsk forfatter med stor suksess som dramatiker i det senviktorianske London. Hans vidd, talegaver, eksentriske vesen og klesdrakt medvirket til å etablere ham som en av de mest bemerkelsesverdige personlighetene i sin samtid. På høyden av sin kunstneriske og kommersielle suksess, ble han dømt for homoseksuelle forhold. Han var fra da av en utstøtt.

Wilde var talsperson for "L'art pour l'art" og har blant annet skrevet romanen The Picture of Dorian Gray (1891) og mesterverket The Importance of Being Earnest (1895). Sistnevnte ble det skuespillet som markerte høydepunktet for Wildes karriere som dramatiker. Stykket gikk fortsatt på teateret i London da han gikk til søksmål mot markien av Queensberry for injurier. Markien var far til Wildes elsker, lord Alfred Douglas. Rettsaken medførte avsløringer om Wilde, og han ble arrestert og anklaget for uanstendighet med andre menn. Etter ytterligere to rettsaker ble han 25. mai 1895 dømt til to års fengsel med hardt straffarbeid. Flere norske aviser rapporterte om rettsaken og Wildes fangetilværelse. Den norskamerikanske avisen Nordisk Tidende refererte følgende:

Nu staar han overfor sædelighedsforbrydelse af den mest utilgivelige slags, og han har mange unge mænds moralske ruin paa sin samvittighed. (Nordisk Tidende 1895).

Vestlandske Tidende tok blant annet for seg straffens varighet: "Denne Straf kan ikke idømmes for et længere Tidsrum end to Aar. De færreste Forbrydere, som har været dømt til dette Slags Straf har nemlig kunnet overleve dette Tidsrum." (Vestlandske Tidende 1895). Dagbladet rapporterte om hvordan det "i Paris er sat igang en Bevægelse, der skal ha international Karakter, for at faa ham ud af Fængslet." (Dagbladet 1895b).

Etter avtjent straff søkte Wilde, som da var konkurs, tilflukt i Frankrike. Først oppholdt han seg i Dieppe, hvor den norske kunstneren Frits Thaulow og konen Alexandra ble en del av hans omgangskrets. I denne sammenheng møtte han også kunstneren og forfatteren Christian Krogh. Krogh fortalte i sin erindringsbok I smaa Dagsreiser til og fra Paris (1897) om sine møter med Wilde da han besøkte familien Thaulow (Krogh 1897, 96–118).

christian_krogh_wilde.jpg

I sammenheng med Wildes dødsfall 30. november 1900, ser det ut til at tre norske aviser viet ham oppmerksomhet, og dette i ulik grad. I Morgenbladet kunne man lese: "Dødsfald. Paris, 1ste December. — Forfatteren Oscar Wilde er afgaaet ved Døden." (Morgenbladet 1900). Fredriksstad Tilskuer kunngjorde: "Oscar Wilde, den meget omtalte engelske Forfatter, er død i Paris." (Fredriksstad Tilskuer 1900). Social-Demokraten hadde i kontrast en mer utbrodert tilnærming til dødsfallet:

Oscar Wilde, den bekjendte engelske forfatter, er afgaat ved døden. Han var endnu en ung mand, og man ventet sig store ting af ham. (Social-Demokraten 1900a).

To dager senere kom avisen med en lengre spalte om den avdøde forfatteren. Den omhandlet blant annet Wilde-skandalen, og det ble hevdet at forbrytelsen Wilde hadde begått "bestod i at han led av pederasti, den samme sygdom som Socrates ble dømt til døden for." Wilde hadde forledet en ung lord til unaturlig omgang. Det stod også at den strenge dommen var blitt sterkt kritisert av flere av Europas mest fremragende forfattere (Social-Demokraten 1900b). Selv om Social-Demokraten ikke benyttet ordet homoseksualitet, kan man likevel hevde at de så ut til å anerkjenne "konseptet" homoseksualitet, ved at det dreiet seg om en sykdom. Dette antyder en "moderne" forståelse av seksualitet, om ikke særlig tolerant.

Bortsett fra Social-Demokraten var den norske pressen nærmest taus om forfatterens bortgang. De andre avisenes korte meddelelser var neppe uttrykk for anerkjennelse. I lys av dette kunne det sees som et tydelig signal at Social-Demokraten skrev om dødsfallet. Det ser ut til at det var mulig for Arbeiderpartiets hovedorgan å omtale noe som den borgerlige pressen helst ville tie om.

En trolig grunn til at sosialdemokrater kan ha interessert seg for Wilde, er at han hadde skrevet om sosialismen. Avisen omtalte i mars 1900 en utgave av det svenske sosialdemokratiske tidsskriftet Brand som inneholdt "Individualismen" av Oscar Wilde (Social-Demokraten 1900c). En annen mulig grunn kan ha vært at lederen for SPD, Auguste Bebel, i 1898 støttet Magnus Hirschfeld sitt forsøk på å oppheve paragraf 175 i den tyske straffeloven, som forbød homoseksuelle handlinger mellom menn (Bauer 2017, 25).

Den norske forfatteren Gunnar Heiberg var en av de få som fulgte Wilde til graven på Cimetière du Père-Lachaise i Paris. I boken Set og hørt (1917) utdypte han i en artikkel hvordan Wilde en dag i Dieppe hadde fortalt om fengselstiden:

Den menskelige retfærdighet vilde ha ham til idiot i fængslet, fordi han hadde sanselige tilbøieligheter som mange bra folk har hat, som kan ha straf nok i sig selv, og som i hvert fald ikke raker nogen andre. (Heiberg 1917, 163).

Wilde-skandalen populariserte kategorien homoseksualitet i Europa (Quinn 2001, 46), og i Tyskland inspirerte den til dannelsen av en organisert homobevegelse få år senere. Saken ble fulgt opp i norske medier, men i relativt beskjeden grad. Gjorde skandalen at Wilde ble lite omtalt og spilt i Norge i starten, og når snudde eventuelt dette? Hvilke aktører var det som faktisk omtalte forfatteren, og hva sier dette i så fall om dem? Dette er interessante innfallsvinkler til videre utforskning og kan være et viktig bidrag til norsk skeiv historie, uten å begrenses til historien om Wilde-resepsjonen i Norge.