Ensomhetens brønn

Romanen The Well of Loneliness av Radclyffe Hall utkom i Storbritannia 1928, og den kom på norsk i 1949 med tittelen Ensomhetens brønn. Med sin levende og dramatiske beskrivelse av et lesbisk livsløp gjorde den inntrykk på mange. Romanen markerte et tidsskifte når det gjaldt hvordan man oppfattet intimitet mellom kvinner; "den lesbiske" overtok nå fra "peppermøen". Romanen vakte stor oppmerksomhet og ble av mange oppfattet som en ubehagelig avsløring - symboler og tegn som før hadde vært innhyllet i mystikk pekte plutselig direkte mot en ting: seksuelt avvik. Kvinner som tedde og kledde seg som bokens hovedperson Stephen Gordon - eller forfatteren selv - sto nå i fare for å bli utpekt som lesbiske. (Se også artikkel om Pauline Hall).   

I biografien Radclyffe Hall - A woman called John (Cline 1997) beskrives Radclyffe Hall som en legende i sin egen levetid. Hun var døpt Marguerite og var sjenert som barn, men ble med tiden en flamboyant karakter som røykte sigarer, kledde seg i ekslusivt herretøy og omtalte seg som John. Hun var 48 år og en etablert forfatter da The Well of Loneliness ble publisert. Samme år som den kom ut ble romanen tatt til retten for obskønitet, og den ble forbudt i England. Rettsaken og oppmerksomheten som fulgte gjorde imidlertid boken til en bestselger og ga forfatteren anerkjennelse i litterære kretser. 

Ensomhetens brønn er historien om Stephen Gordon, som vokser opp i rikdom og etter hvert gjør karriere som forfatter. Historien spenner over femti år, fra Stephens foreldre møtes til hun selv er godt voksen. Foreldrene ser for seg at det er en sønn de skal få, og derav blir hun gitt et guttenavn, skjønt også mellomnavnene Mary Olivia Gertrude. Stephen blir sterkt knyttet til sin far, og ligner ham på mange vis, mens moren på sin side føler en uforklarlig motvilje mot datteren. 

På den ene siden er Stephen et ressurssterkt barn; viljesterk, sunn og frisk, nært knyttet til naturen og fra ung alder en dyktig rytter. Men hun skiller seg også ut, og bryter på alle vis med normene for hva en jente skal være. Voksne snakker bak ryggen hennes og hun går dårlig overens med andre barn. Foruten faren og hesten Raftery blir huslærerne viktige skikkelser i livet hennes. De er begge varme og forståelsesfulle omsorgspersoner. 

Når hun er tjue år blir Stephens liv snudd på hodet. Hun forelsker seg, intenst og lidenskaplig - i en kvinne. Da dette blir oppdaget reagerer moren med avsky, og gjør det klart at de ikke lenger kan bo under samme tak. Med stor sorg reiser Stephen fra hjemstedet. Hun flytter til London, dedikerer seg til å skrive, flytter videre til Paris, kjøper seg et vakkert hus og finner livsgleden igjen. Når første verdenskrig bryter ut er hun i begynnelsen av tredveårene. Stephen melder seg til tjeneste som ambulansesjåfør, og det er der hun møter Mary. De innleder etter hvert et forhold, og "fyllbyrdelsen av deres kjærlighet [var] det naturligste i verden" (Hall 1949, 408). 

Men lykken varer ikke. De to oppsøker det skeive miljøet i Paris, som er en deprimerende opplevelse. Mary møter en mann, som blir svært interessert i henne. For Stephen blir det tydelig at det beste hun kan gjøre for Mary er å gi slipp på henne. Sammen med Martin kan hun få barn, få samfunnets anseelse; et godt liv. Avslutningen på boken er ikke oppløftende fra et lesbisk perspektiv. Likefullt er det en historie om en modig og ressurssterk karakter, som lever ut sine sterke følelser for andre kvinner og ikke prøver å skjule hvem hun er.  

Ensomhetens brønn er en bok som har betydd mye for mange. I Skeivt arkivs livsminneprosjekt forteller Lillian Nilsen om da hun som ung kjøpte boken sammen med moren sin. Mange skulle imidlertid ønske at det var Halls første roman The Unit Lamp (1924) som ble kjent som den store lesbiske romanen, eller, enda bedre: Virginia Woolfs Orlando eller verk av Nathalie Barney. Radclyffe Hall ble beskyldt både for å være hjernevasket av katolisismen, og for ufiltrert å repetere samfunnets fordømmelse av lesbiske. Newton (1991) peker på hvorfor boken likevel ble så populær:

Konservative heterofile fordømmer Ensomhetens brønn fordi den forsvarer lesbiskes rett til å eksistere. Lesbiske feminister fordømmer den for å beskrive lesbiske som annerledes enn kvinner generelt. Men Ensomhetens brønn fortsatte å gi mening for lesbiske fordi den konfronterer stigmaet ved å være lesbisk, som de fleste lesbiske selv må håndtere i livene sine.

Nathalie Barney var styrtrik og hadde selvsikkerheten som fulgte med det. Virginia Woolf levde i tryggheten av et heterofilt ekteskap. De kunne skrive tekster som utfordret normene for kjønn og seksualitet uten å risikere for mye selv. Men de fleste lesbiske måtte forholde seg til at de ble sett på som outsidere, avvikere. Stephen Gordon, skriver Newton, representerer et slikt bilde av lesbiske, og dette treffer.

Romanen ble omtalt også i norsk presse da den kom ut. Den samme anmeldelsen ble trykket i Dagbladet (17.10.1928), Hamar Arbeiderblad (30.10.1928) og Telemark Arbeiderblad (03.11.1928). Anmelderen er både imponert og foruroliget:

Hvor meget denne forbudte boks emne enn er en imot, kan man ikke lese "The Well of Loneliness" uten å anerkjenne forfatterinnens store evner; hennes stil og sprog er formfullendt, i sig selv en nydelse, men de fleste vil undres over, at nettop hun har valgt emnet kjærlighet mellem kvinner. Et uhyre studium må være gått forut for dette verk som røber et forbausende inngående kjennskap til en abnorm kvinnes sjeleliv. Forfatterinnen har selv sagt, at hun har skrevet boken som et forsvar for disse naturens stedbarn (...) I en intelligent fullt utviklet menneskes hånd vil boken være uskadelig, men den er absolutt ikke lesning for unge. 

Anmelderen oppfatter romanens avslutning som "et smertensskrik rettet mot Gud og menneskene", og avslutter selv med å kalle den en "merkelig bok".  

Som Astrid Olsen (1996) peker på, glir romanens tittel fint inn mellom titlene på andre bøker med lesbisk tema i samtiden, som Vildsomme veje, Følelsers forvirring og Det hendte ingenting.  En humoristisk referanse finner man for øvrig i en kontaktannonse i Aftenposten i 1957: “Hvor er du Stephen G.? Olivia vil treffe deg! Hjelp meg opp av ensomhetens brønn!” 

Ensomhetens brønn finnes i Skeivt arkivs boksamling. Den er også digitalisert og tilgjengelig i sin helhet på Nasjonalbibliotekets nettsider.