Finn C. Ianssen

 – Det var aldri var snakk om at han var homofil, men jeg visste likevel at det var sånn.

Dette sa Laila Manum (f. 1944) til Skeivt arkiv om sin onkel Finn C. Ianssen da vi snakket med henne i 2020. Hun husker ham med glede, som en munter og elegant mann.

At Ianssen også spilte en viktig rolle under dannelsen av den norske homobevegelsen i 1950, var det ingen i familien som visste noe om.  Den første formannen i Det norske forbundet av 1948 Rolf Løvaas (1923-1996) har imidlertid framhevet Ianssens rolle (Løvaas 1990). Det samme har andre informanter fra det skeive miljøet på 1940- og 1950-tallet, som ble intervjuet av sosialantropologen Hans W. Kristiansen (Kristiansen 2008). I denne artikkelen kombineres opplysninger intervjuet med Laila Manum med ulike skriftlige kilder, slik at vi nå kan få et bredere bilde av hvem Finn C. Ianssen var.

Vet du mer om Finn C. Ianssen? Ta kontakt på skeivtarkiv@uib.no eller telefon 900 68 573.

Finn Culmsee Ianssen var født i Trondheim i 1910 i en velstående familie. Faren Waldemar Culmsee Ianssen (1872-1957) var papirhandler og trykker, moren Anne (f. Parelius, 1879-1940) hjemmeværende husmor. Han vokste opp med to eldre søsken, Kai (1906-1954) og Alfhild (1907-1993), i Kalvskinnsgata 3 der familien også hadde to tjenestejenter. En gang før 1925 flyttet familien til en annen adresse i Trondheim sentrum, «Øen Bloksbjerg», sannsynligvis Villa Bloksberg på Øya.

Navnet Ianssen er i en del kilder også skrevet Janssen, og det uttales med j. Rolf Løvaas skrev Jansen, jf. sitatene under. Antakelig har han ikke kjent til den riktige skrivemåten. 

Ianssen-slekten er opprinnelig fra Danmark, Finns bestefar kom derfra til Trondheim og startet opp en papirfabrikk. Båndene til Danmark forble sterke: Waldemar kjøpte et gods på Fyn, der familien ifølge Laila Manum også bodde noen år i Finns barndom. (jf. også Olsen 1943, 36).

Finn C. Ianssen arbeidet som dekoratør og studerte mote og kunsthistorie i Berlin og Paris (Arbeiderbladet 1937, 5). Utover disse utenlandsoppholdene hadde han Trondheim som base til midten av 1930-talet, før han etablerte seg i Oslo. Her ble han i 1937 ansatt i Sam Gasmanns forretning i Storgata 12, der det ble solgt damekonfeksjon, dametrikotasje, hvitevarer, sengevarer og diverse artikler for hjemmet (Johnsen 2009, 106).[1] Butikkens konfeksjonsavdeling ble i 1938 beskrevet slik:

Sikker og kultivert smak særpreger Gasmann’s interessante damekonfeksjonsavdeling, som er ledet av dyktige kompositører som eier den lykkelige evne, blandt tusenvis av tilbud, å kunne velge nettopp de rette modeller og stoffer (Larssen 1938, 174).

Møtested for homofile

Når Ianssen først kom i kontakt med de skeive møtestedene og nettverkene i Oslo, vet vi ikke, men i årene umiddelbart etter krigen var han i alle fall etablert som en kjent skikkelse for de som var på innsiden. Nå var han i midten av tredveårene og var flyttet til Hafrsfjordgata 29a på Frogner, der hans leilighet i tredje etasje nærmest fungerte som «åpent hus» for homofile menn.

Rolf Løvaas hadde først kommet inn i et skeivt miljø som gymnasiast i Trondheim under krigen. Nå var han tidlig i tjueårene, nyinnflyttet til Oslo, og ble fast gjest hos Finn. Mange år senere beskrev han miljøet slik:  

Hos Finn møttes både unge og eldre – dette var før generasjonskløften oppstod. Vi som var unge, syntes vi fikk mange impulser av å prate med de eldre. Det var honnør å bli godtatt av dem som venn. De fleste av oss unge bodde på små hybler, innlosjert hos fremmede, med liten mulighet til å dyrke privatlivets gleder. Flere av oss hadde Finns stue som vårt annet hjem, her kunne vi puste ut og føles oss frie. For oss var det et privilegium å få vanke hos Finn (Løvaas 1990). 

Løvaas beskrev videre Ianssen som en mann med stil, samtidig som han var bohem. Ikke minst hadde han humor og sans for den gode replikk. Løvaas skrev: «Hvis noen smigret ham, kom det kjapt: «la meg få det skriftlig!» (Løvaas 1990, 31)

Det var ikke bare Rolf Løvaas som husket Finn C. Ianssen. En av Hans W. Kristiansens informanter, en mann født rundt 1930, fortalte også om leiligheten i Hafrsfjordgata og om miljøet rundt:  

Han var designer og inviterte folk hjem. Eller du kunne bare gå dit og komme inn. Der var det amerikanske soldater, og der traff jeg skolekameraten min. – Å ja, det var det jeg tenkte, var det sånn det var. Så vi fant hverandre der da, vet du. […] Men han hadde liksom åpent hus, vil man vel si i dag da, og inviterte folk. Og så var det oppfordring til å invitere disse flåtebesøkene hjem da, vet du, så han skulle få besøk. Så det var moro. Det var et par sånne. […] Jeg husker han hadde et sånt gammelt skap, og der sto dørene oppe, og så hang det er flott sånn silkeskjerf… jeg syns det var så flott. Og så hadde han jo disse gastene da og sånt no’. Og hvis du traff en gast der som du likte så: - Bare gå inn på soveværelset, bare gå inn på soveværelset! (Kristiansen 2008, 133)

Ifølge Rolf Løvaas kom det flere ganger til reaksjoner fra naboene og husverten, men dette affiserte ikke Ianssen, han led ikke av den ellers sterkt utbredte frykten for å bli avslørt (Løvaas 1990).

Støttespiller for homo-organiseringen

Gjennom miljøet i Oslo fikk Rolf Løvaas i årene etter krigen tak i det sveitsiske homotidsskriftet Der Kreis og da en skandinavisk homoforening, Forbundet af 1948, ble opprettet i Danmark, kom han snart i kontakt med denne (Skeivt arkiv, intervju Løvaas). Løvaas ønsket å starte opp en avdeling av denne foreningen i Norge, men interessen var forholdsvis laber. Finn C. Ianssen skilte seg imidlertid ut, han var av de som viste interesse og oppmuntret. Det første møtet ble holdt 20. mai 1950 på Bislet hospits, der også den danske formannen, Axel Lundahl Madsen var til stede. Løvaas ble nå den viktigste kontaktpersonen i Norge og etterhvert formann for den norske seksjonen av forbundet. I et brev til Lundahl Madsen i midten av september 1950 skrev han:

Spørsmålet om eventuelt medlemsmøte ved Deres besøk her i okt. skal jeg ta opp med Jansen [Ianssen] når han kommer tilbake. Jeg har ikke noe imot det, men tviler på at det kan gi særlige resultater. Jeg skal komme tilbake til dette senere. Jeg gleder meg iallfall til å treffe dem (RA, Løvaas: RL til ALM 15.09.1950).

Det er uvisst hva Løvaas mente med at Ianssen «kommer tilbake», men han har tydeligvis vært utenbys. I alle fall skulle nå Lundahl Madsen igjen komme til Norge. Den 20. oktober skrev Løvaas til han at Ianssen hadde tilbudt seg at møtet skulle holdes hos han, siden han hadde egen leilighet (RA: Løvaas til Lundahl Madsen 20.10.1950). Noe egentlig medlemsmøte ble det ikke noe av, men det ser ut til at Løvaas og en liten gruppe likevel har hatt et møte med den danske formannen, for den 28. oktober 1950 skrev Løvaas:

Tusen takk for sist! Det var meget oppmuntrende resultater av ditt besøk syns jeg, til tross for at det ikke ble noe medlemsmøte. Jansen var også meget fornøyd med det hele, og det er jeg glad for, for jeg vil så gjerne at han skal ha interesse for vårt arbeid (RA: Løvaas til Lundahl Madsen 28.10.1950). 

Disse utdragene viser at Ianssen var aktivt med som støttespiller og kanskje også vertskap for møtet i oktober – en samling som var viktig for den videre driften av den norske avdelingen.

De siterte utdragene underbygger også hvor viktig Ianssen var for Løvaas. Handlet det om at han var ressurssterk både økonomisk og kulturelt? Hadde Ianssen andre kvaliteter, for eksempel et internasjonalt kontaktnett? Kanskje hadde hans erfaringer fra Berlin i mellomkrigstiden noe å si, ved at han visste om den tidlige tyske homobevegelsen, som ble avbrutt av at nazistene kom til makten i 1933?

I 1990 så Løvaas tilbake og oppsummerte Ianssens rolle slik:

Finn var blant Forbundets første medlemmer. De fleste mente det var tøv å «organisere seg», men Finn syntes det var en god ide. Noe tillitsverv fikk han aldri, han var ikke noe «foreningsmenneske». Med en viss rett kunne han senere si: ‘Jeg har selv drevet homseklubb i denne byen i mange år, uten å få noen anerkjennelse for det’ (Løvaas 1990).

I det videre arbeidet ser det ikke ut for at Ianssen spilte noen sentral rolle, men for oppstarten av den norske homobevegelsen i 1950 var han altså viktig. Det som hadde vært en underavdeling av den danske organisasjonen, ble i 1952 til en helt selvstendig norsk organisasjon – Det norske forbundet av 1948.  

Les mer om oppstarten og den tidlige fasen av den norske homobevegelsen i Hans W. Kristiansens bok Masker og motstand. Diskré homoliv i Norge 1920-1970 (Oslo 2008), der også Ianssens rolle er beskrevet (s. 133-134 og s. 145). Boka er tilgjengelig i fulltekst på Skeivt arkiv. 

Laila Manum forteller om sin onkel

Laila Manum er Finns niese -  hun er datter av hans søster Alfhild – og bor i fødebyen Trondheim. I en samtale med Manum 29. mai 2020 kunne hun fortelle oss litt mer om Finn C. Ianssen.

Finn var sterkt knyttet til sin mor, Anne, men etter at hun døde i 1940, ble søsteren Alfhild hans viktigste støtte i familien. Lailas første minne om sin onkel er fra et besøk hos han i Hafrsfjordsgata da hun var 3-4 år. Da hadde han veldig stor glede av å kle henne opp i kjoler. Han jobbet med dametekstil, og Laila fikk prøve noen av de altfor store kjolene. Hun glemmer det aldri, og hun husker hvor morsomt han syntes dette var.

Senere flyttet Finn til Bygdøy allé 33, deretter til Munkedamsveien 55b. Da Manum flyttet til Oslo for å studere i 1963 hadde hun mye kontakt med Finn. Da hun kom på besøk hos han i iført en nyinnkjøpt moderne, pepitarutet lue, smelte han igjen døra med beskjed om at hun ikke hadde adgang i det antrekket. På tross av denne episoden, som Manum ser humoristisk på, ble kontakten med onkelen viktig for henne. Det var stort å få være en del av onkelens liv, hun fikk være med han som mannekeng og han introduserte henne for utenlandske leverandører og for en mann som ble hennes kjæreste.

Manum forteller at onkelen hadde reist til Berlin for å studere og «for å bli kjent med seg selv», men hun vet ikke nøyaktig når det var han var der. Hun sier videre at det aldri var snakk om at han var homofil, men hun visste likevel at det var sånn. Hun mener dette ikke var noe problematisk for han. I kontrast til dette nevner hun en av hans venner som hadde et mørkere syn på livet. Finn derimot var omsorgsfull, hyggelig og humoristisk, hun har bare gode minner om han.

Laila kjenner ikke så godt til vennekretsen hans, men hun nevner at han ble en nær venn med den amerikanske skuespilleren Earle Hyman da han kom til Oslo på 1960-tallet. 

Hun husker også at han levde et «flyvende» og ganske usunt liv. Hverdagen besto av å gå på Samsons konditori for å drikke kaffe og spise wienerbrød til frokost. Etter jobb gikk han gjerne på kino, han spiste ofte ikke middag. Som resultat av livsstilen fikk han tidlig dårlig helse, men han gikk så å si aldri til legen. Hun husker at han jobbet i to forskjellige agenturfirmaer, det siste  var Schick agentur.

Finn hadde veldig god smak, han gikk bestandig i dress og med hatt, dette gjaldt også da han var ved sommerhuset på Snarøya. Da kunne han i høyden strekke seg til å åpne på slipset. Ifølge Manum var han interessert i film og teater, men hadde ingen «sportslige eller mannlige interesser». Han var ikke særlig praktisk anlagt: gardinene var hengt opp med nåler. Han kunne tysk og engelsk.

Det var søsteren Alfhild som kjøpte leiligheten til han i Munkedamsveien. De hadde begge arvet penger, men han var selv ikke flink med økonomi.

Om somrene disponerte han et landsted på Snarøya i Bærum. Finn hadde en kusine som ble gift Platou. I følge Manum var hun lesbisk, og av denne grunn ble hun skilt. Hun hadde testamentert landstedet tilbake til Platou-familien, men da de ikke ville bruke det, fikk Finn disponere det.  Om somrene var han her sammen med Alfhild og hennes familie, samt hushjelpen.

Ifølge Manum holdt han seg unna andre i Ianssen-familien enn søsteren og hennes familie. Dette mener Manum henger sammen med at han var homofil og konflikter knyttet til det.  

Han fikk også en venn som delvis bodde hos han mot slutten.

Finn C. Ianssen døde 14. mars 1987 og er gravlagt på Tilfredshet kirkegård i Trondheim.

Referanser:

[1] Adressebøkene viser at han i Trondheim bodde på Bloksbjerg (Klostergaten) sammen med sine søsken og sin far (Adressebøker Trondheim 1931, 1933, 1934 og 1935). Akkurat når han flyttet til Oslo vet vi ikke, men i en  tekstreklame i Arbeiderbladet i november 1937 sier Gassmann at han nylig var ansatt (Arbeiderbladet 1937, 5). I 1938 står han i adresseboken som hjemmehørende i Parkveien 135 og som butikksjef hos Sam Gasmann (Oslo Adressebok 1938, 735).

[2] Løvaas skrev navnet på denne måten. Det kan være fordi han ikke kjente den riktige stavemåten, eller fordi han ikke ønsket å identifisere han tydelig.