Georg Uecker

Den gang var dette sterk kost for mange tilskuere, og TV-stasjonen fikk haugevis med protestbrev. Uecker selv og hans filmpartner Armknecht mottok anonyme drapstrusler, og de levde en tid med politibeskyttelse.[1] I ettertid har imidlertid Uecker fortalt at kysset ikke bare vakte negative reaksjoner. Folk flest syntes at det var pent, eller det var rett og slett det samme for dem om to menn, to kvinner eller en mann og en kvinne kysset hverandre. Tidlig i 2018 utga Georg Uecker sin selvbiografi under tittelen "Ich mach dann mal weiter" (Jeg får fortsette da), og her forteller han at anonyme brevskrivere alltid benytter seg av pluralis majestatis for å lede andre til å tro at de står for et flertall som de ikke har; som for eksempel: Når dere ikke slutter med én gang, vil vi .... Uecker fortsetter: "Slik er det alltid: Vi legger merke til skrålhalsene, for det tause flertallet er dessverre ofte altfor taust."[2]

Georg Uecker ble født 6. november 1962 i München, men vokste opp i den vesttyske hovedstaden Bonn etter at faren hans hadde fått en stilling som vitenskapelig medarbeider og senere som professor i nordisk språk og litteratur ved universitetet der. Moren, Kari Uecker (f. Kristiansen), er norsk og kommer fra Oslo. Foreldrene hadde møtt hverandre på en studentfest i Norge, og etter at paret var flyttet til München, fikk hun jobb som norsklærer for amerikanske soldater i landsbyen Lenggries (Bayern). Senere arbeidet hun som lektor i norsk ved forskjellige universiteter i Vest-Tyskland. Georg og hans eldre bror vokste opp som tospråklige, og familien besøkte ofte Norge av både familiære og yrkesmessige grunner.

 En periode på 1980-tallet studerte Georg Uecker til og med nordisk språk og litteratur, men det var hans lidenskap for teater og underholdning som etter hvert tok overhånd. Allerede som barn drømte han om å bli "underholder". Med sitt slagkraftige og optimistiske gemytt hadde han alltid vært familiens "solskinn". Uecker gikk på den tospråklige tysk-franske linjen på et gymnas i Bonn og snakker i dag fire språk flytende: tysk, norsk, fransk og engelsk. Han betegner seg selv som en lidenskapelig tilhenger av den europeiske idé: "Kampen for toleranse som fører til aksept, fikk for meg som homoseksuell mann en enda større dimensjon som skjerpet min politiske bevissthet. Til syvende og sist er fremmedfiendtlighet, kvinnefiendtlighet og homofiendtlighet ytterst stygge trillinger og deres foreldre heter ‘intoleranse’ og ‘ignoranse’", skriver han i sin selvbiografi.[3]

Sin "coming out" hadde Georg Uecker sent på 1970-tallet, i en alder av 16. Den gang hadde unge homofile menn i Tyskland ikke mange forbilder som kunne formidle dem hva homoseksualitet var for noe og hvordan det var mulig å leve den. Uecker visste om filmregissøren Rosa von Praunheim og hans film "Nicht der Homosexuelle ist pervers, sondern die Situation, in der er lebt" (Det er ikke den homoseksuelle som er pervers, men situasjonen han lever i, 1971), men den skandaleomsuste TV-filmen "Die Konsequenz" (Konsekvensen, 1977) av Wolfgang Petersen hadde han gått glipp av. Det var ennå langt til en tid der en enkel museklikk åpnet veien inn i internetts uendelige verden.

En dag møtte Uecker en student som med sine 25 år virket "uendelig" gammel og livserfaren på ham, og han forelsket seg i ham. Studenten hadde egen leilighet, men ikke telefon, og ventetiden foran huset der han bodde, ble ofte lang for Uecker. Foreldrene la merke til at det var noe som tynget deres "solskinn", og en dag under husarbeidet, midt i en støvsugeøkt, spurte moren ham likefrem: "Du er forelsket, ikke sant?" Uecker svarte unnvikende, men moren hadde lenge gjort seg sine egne tanker. Hun slo av støvsugeren. "Mann eller kvinne?", spurte hun. Svaret kom hviskende: "Mann". Dermed var det sagt. Moren strøk ikke sønnen over hodet og gjorde ingen overflødige bemerkninger. Uecker beskrev situasjonen senere med ordene: "Hun fortsatte bare å smile til meg, og så satte hun på støvsugeren igjen. Hun kunne ikke ha gjort det bedre. Jeg var takknemlig for den reddende larmen."[4]

Georg Uecker har fortalt at han måtte takle sin "coming out" hele tre ganger: først privat dvs. overfor familie, venner og skolekamerater, så som innehaver av en filmrolle og til slutt som skuespiller overfor offentligheten.[5] Ikke alle tre komme ut-opplevelsene skulle foregå så lydløst og problemfritt som den første. 17 år gammel "oppdaget" Uecker Köln, universitetsbyen tre mil nord for Bonn, som med sine barer og deres internasjonale klientell frem til i dag er en av Tysklands "homo-mekkaer". Köln som sentral lokasjon for (vest-) tyske TV- og filmselskaper har lenge bidratt til byens liberale og kosmopolitiske rykte. Uecker traff Rainer Werner Fassbinder og andre mer eller mindre prominente personligheter i den tyske film- og underholdningsbransjen, og i 1982 flyttet han til Köln for å studere teater-, film- og TV-vitenskap. På universitetet møtte han studenter som Hella von Sinnen, Frank Plasberg, Manuel Andrack og Reinhold Beckmann, som alle på sin måte skulle skrive TV-historie senere. Andre samarbeidspartnere han ble kjent med i Köln, var Ralph Morgenstern og Dirk Bach, to "tungvektere" i den moderne tyske komediescenen.

Tidlig på 1980-tallet befant det tyske TV-markedet seg i en omveltningsfase i og med at det stadig dukket opp nye private TV-stasjoner som utfordret gamle programformater. Ved siden av studiene spilte Georg Uecker roller på teater og i film, og erfaringene skulle komme ham til gode da produsenten Hans W. Geißendörfer, oppfinneren av langtids-serien "Lindenstraße", ble oppmerksom på ham noen år senere. "Lindenstraße" var Tysklands første såpeopera, og spesielt i startfasen var den en "gatefeier". Vest-Tyskland telte på den tiden godt og vel 60 millioner innbyggere, og opptil 15 millioner så på "Lindenstraße" hver søndag kveld. Da var gjerne hele familier med to eller tre generasjoner samlet foran TV-skjermen. Den første episoden av "Lindenstraße" ble sendt i desember 1985, og siden da har den blitt vist ukentlig. Episode 1000 kom ut i januar 2005, og produksjonskontrakten er inntil videre forlenget til slutten av 2019.

I serien spiller Georg Uecker den unge medisinstudenten og senere legen Carsten Flöter, en vennlig og tilbakeholdende mann. Fra første stund av var det planlagt at han skulle komme ut som homofil etter en tolv måneders sendetid slik at TV-tilskuerne hadde god tid til å bli ordentlig glad i ham så de også kunne akseptere hans homoseksualitet. Carsten Flöter ble med andre ord en typisk og litt harmløs "svigermors drøm", og for rollens fremtoning fikk Uecker senere en del kritikk, spesielt fra homofile venner og kjente som syntes Carsten Flöter var altfor snill og borgerlig. "Du er ikke vår representant i elevrådet", sa de ene til Uecker når han kom i en homobar, mens andre betraktet ham som den homoseksuelle frigjøringens "superhelt".[6] Når det kom til stykket, nådde han via TV-skjermen inn i tyskernes "tusen hjem" og ble et samtaleemne mange gutter og unge menn i landet var takknemlige for. Om han ønsket det eller ikke, ble Georg Uecker alias Carsten Flöter en rollemodell, og lenge var han den eneste homoseksuelle karakteren på tysk TV.

"Lindenstraße" ble etter hvert betraktet som et slags speil av den tyske virkeligheten, og både produsenten og skuespillerensemblet ble overdrysset med priser – og Georg Uecker kom på museum. Et foto av det skandaleomsuste filmkysset fra 1990 og et utvalg av de mest hatske tilskuerbrevene ble vist i utstillingen "Schamlos? Sexualmoral im Wandel" (Skamløst? Seksualmoral i endring) i museet Haus der Geschichte (Historiens hus) i Bonn i 2015.[7]

Mens stormen sto på som verst rundt Georg Uecker i 1990, tenkte han aldri på å gi opp, for han fikk god støtte hos kollegaer i film- og mediabransjen som hjalp ham. Men også privat var det noen som sto ved hans side: I 1988 var han nemlig blitt kjent med John, en to år eldre engelskmann som jobbet i et forlag i London. John var den store kjærligheten i Georg Ueckers liv, og som så mange andre homoseksuelle menn i sin generasjon på den tiden var han HIV-positiv. En periode pendlet Uecker mellom Köln og London, men i begynnelsen av 1990-tallet bestemte han seg for å flytte til London for godt. Her ville han endelig komme til ro, bo sammen med John, fortsette studiene sine i teatervitenskap og skrive magistergradsavhandlingen. I "Lindenstraße" ble derfor medisinstudenten Carsten Flöter avskjediget til et langvarig studieopphold i Australia.

Høsten 1991 forverret helsetilstanden til John seg dramatisk, og året etter gikk han av med førtidspensjon. I midten av januar 1993 døde han så på et sykehus i London, og dette var bare opptakten til noe som Georg Uecker senere skulle betegne som sitt "annus horribilis".[8] En drøy måned senere, midt under karnevalsfeiringen i Köln, kjente Uecker at noe ikke var i orden med ham selv. Han oppsøkte et sykehus og fikk et par dager senere en dobbel diagnose: Han led ikke bare av Hodgkins lymfom dvs. en form for lymfekreft, men var også blitt testet HIV-positiv. Bare det å lese beskrivelsen av den medisinske behandlingen Uecker fikk, er en påkjenning. Overfor tidsskriftet Der Stern sa Uecker senere: "I kroppen min var det atomkrig."[9]

Legene forsøkte først å få bukt med lymfekreften, og etter en uttærende kjemioterapi startet Uecker en antiretroviral pilleterapi. "Tippepunktet" i den vitenskapelige utviklingen som kom mange HIV-positive på 1990-tallet til gode, var den internasjonale AIDS-konferansen i Vancouver i 1996. Men allerede tre år før konferansen fikk Uecker en effektiv kombinasjonsterapi som ikke hadde stått hans livspartner John til disposisjon. Uecker vendte etter hvert "tilbake" til livet, han taklet bivirkningene HIV-blokkerne hadde og overvant depresjonene, og for ham begynte det som han i dag kaller med den amerikanske forskeren Joseph Campbells ord "den magiske flukt", en ny etappe i en mytisk fortelling: Etter "dødserfaringen" reiser helten seg fra sitt leie og finner ny kraft. Han er plutselig i stand til å gjøre ting han tidligere ikke engang hadde drømt om.

Georg Uecker ble "producer" og utviklet med "Kaffeeklatsch" (Kaffeslabberas, 1995–2002) og "Blond am Freitag" (Blond om fredagen, 2001–2007) ekstremt suksessfulle underholdningsprogrammer for tysk TV. I tillegg spilte han teater i Köln igjen og presenterte et eget "queer-comedy"-show i Berlin. 2005 ble han i en periode spilleder i improvisasjonskomedien "Schillerstraße", et TV-program som ble vist ukentlig i seks år. Sommeren 1995 vendte Uecker også tilbake til "Lindenstraße". Hans karakter Carsten Flöter kom tilbake fra Australia, overtok etter avsluttet eksamen et legekontor og flyttet sammen med sin nye kjæreste som het Georg. De to tok til og med et HIV-positivt barn opp i sitt hjem, og Carsten adopterte det et par år senere. Før 2017 var det i Tyskland ikke mulig at homofile par adopterte barn sammen, og Carsten lyktes i det bare fordi han gjorde det som "single". Igjen satte "Lindenstraße" fingeren på urettferdige forhold i den tyske lovgivningen og vakte debatt, for de intrikate forholdene i den nasjonale adosjonsretten var noe de fleste tilskuerne ikke visste noe som helst om.

Georg Uecker har i over tjue år vært en hyppig gjest i talkshow på TV, og han har ofte gjort seg bemerket som talsmann og forkjemper for de homofiles rettigheter, ikke bare i en tysk, men også i en europeisk sammenheng.[10] Sin egen status som HIV-positiv var han imidlertid lenge ikke klar for å røpe, og i flere år hersket det en viss uklarhet angående hans helsetilstand blant TV-seerne og leserne av de store ukebladene i de tysktalende landene. Fra 2008 ble det mer og mer synlig at han led av alvorlige helseproblemer. Fremfor alt lot det seg ikke lenger skjule at han hadde gått betydelig ned i vekt. Men først i 2016 valgte han å fortelle om sin infeksjon med HIV, og «bekjennelsen» slo langt fra så høye bølger som hans offentlige kyss i 1990.[11] I dag er ikke Georg Uecker lenger den eneste kjente homoseksuelle på tysk TV, men han er den som fremfor andre har gitt HIV et ansikt i Tyskland.

[1] Jfr: Kysset som sjokkerte Tyskland (Intervju med Georg Uecker), i: Blikk nr. 1-2 (februar 1991), s. 38–39.

[2] Uecker, Georg: Ich mach dann mal weiter. Frankfurt/Main: Fischer Taschenbuch 2018, s. 172. Alle oversettelsene fra tysk til norsk av artikkelens forfatter. Se også: Als er in der "Lindenstraße" einen Mann küsste, war der Skandal da, i: Der Tagesspiegel 23.2.2018 (online: https://www.tagesspiegel.de/gesellschaft/panorama/schauspieler-georg-uec...).

[3] Uecker 2018, s. 47.

[4] Uecker 2018, s. 55.

[5] Jfr. Uecker 2018, s. 149.

[6] Jfr. Uecker 2018, s. 165.

[7] Jfr.: https://www.hdg.de/haus-der-geschichte/ausstellungen/schamlos-sexualmora...

[8] Jfr. Uecker 2018, s. 208-223.

[9] Baum, David og Judith Liere: "Lindenstraße"-Star Georg Uecker: "In meinem Körper war Atomkrieg", i: Der Stern 18.2.2018 (online: https://www.stern.de/lifestyle/leute/georg-uecker-aus-der--lindenstrasse...).

[10] Jfr.: „Ich hab es mit dem Begriff ‚stolz‘ nicht so“. Georg Uecker im Interview mit Jan Feddersen, i: Die Tageszeitung (taz) 24.3.2018 (online: https://taz.de/!5489812/).

[11] Jfr.: Georg Uecker, i: Schwulissimo 29.7.2016 (online: https://www.schwulissimo.de/ausgequetscht/im-interview-georg-uecker-0)