Henrik Dedichen

Verdens første interesseorganisasjon for homofile ble grunnlagt under navnet Den vitenskapelig-humanitære komite (Wissenschaftlich-humanitäres Komitee, WhK) av legen Magnus Hirschfeld (1868–1935) og andre i Berlin i 1897, og foreningen utviklet seg innen kort tid til en stor og slagkraftig kamporganisasjon for de homofiles rettigheter. Den hadde kontakter og støttespillere i flere europeiske land. I 1905 talte WhK rundt 500 medlemmer, blant dem mange forfattere, kunstnere, advokater og leger, men også "vanlige" homofile som ville være delaktige i kampen mot datidens urettferdighet og fordommer. Så langt har det ikke blitt undersøkt hvordan WhKs tidlige nettverk utenfor det tyskspråklige området så ut, og også innen Tyskland er det heller lite som er kjent om hvem det egentlig var som støttet WhK i sin tidlige fase. En medlemsliste er ikke bevart.

I en norsk kontekst har det så langt vært vanlig å henvise til tre menn som sto i kontakt med WhK og andre homofile foreninger i Berlin rundt forrige århundreskifte: juristen Ebbe Hertzberg (1847–1912) fra Holmestrand, pianisten Justus Lockwood (1852–1912) fra Bergen og teatermaleren Jens Stammer Hetland (1871–1954) fra Arendal. I tillegg fremheves det ofte at Bjørnstjerne Bjørnson svarte positivt på en forespørsel fra WhK om å støtte deres petisjon for avskaffelse av § 175 i den tyske straffeloven. Nå kan en femte nordmann nevnes: psykiateren Henrik Dedichen. Selv om det lenge har vært kjent at Magnus Hirschfeld og andre rundt ham i sin tid la merke til Dedichen, hans artikler og foredrag i Norge, har det først nå lyktes i å finne et belegg for at Dedichen og WhK sto i direkte kontakt med hverandre. I 1906 sendte Dedichen selv et par av sine publikasjoner til organisasjonen i Berlin.

Henrik Arnold Thaulow Dedichen (1863–1935) var en av pionerene i norsk psykiatri. Han vokste opp på Modum hvor faren var lege ved Modum bad og Blaafarveverket. Morfaren hadde startet Modum bad. Etter examen artium i Kristiania i 1882 studerte Dedichen medisin ved det Kongelige Frederiks Universitet, og allerede som student bestemte han seg for å spesialisere seg innen psykiatri. Fra 1890 til 1893 drev han egen praksis i Horten, og i 1894 ble han ansatt ved Gaustad sinnssykeasyl. Et par år senere fikk han lov til å drive egen klinikk, og høsten 1901 ble Dr. Dedichens privatasyl for velstående pasienter åpnet på Trosterud i Østre Aker. Som lege og samfunnsdebattant arbeidet Dedichen for reformer innen sinnssykepleien og lovgivningen omkring den, til han gikk av som overlege i 1933. Han døde to år senere. Henrik Dedichen grunnla Tidsskrift for Nordisk Retsmedicin og Psykiatri i 1901 og utga det til 1912. I tillegg skrev han en rekke bøker og tidsskriftartikler om psykiatriske og rettspsykiatriske emner. Dedichen var også svært teaterinteressert. Som student spilte han amatørteater, og i 1900 skrev han til og med en bok om Nationaltheatrets første sesong. Bildet vi presenterer er sannsynligvis knyttet til Dedichens tid som amatørskuespiller. Det ser ut til at den drakten han har på seg, er en motedrakt fra slutten av 1700-tallet, og det påfallende hodeplagget er mest sannsynlig en parodi på typiske kvinnehodeplagg fra samme periode.

Dedichen var gift med Antoinette Nyblin (1861–1941) siden 1890 og ble far til tre barn. Den yngste sønnen overtok senere hans posisjon som overlege og bestyrer ved privatklinikken på Trosterud og drev den til sin død i 1960. Selve klinikken ble nedlagt i 1966.

Henrik Dedichen var overbevist om at sinnslidende ville ha det bedre hvis de ble behandlet som vanlige pasienter, og hans privatasyl ble drevet som en åpen avdeling. Som lege og bestyrer hadde han et ry som strakte seg langt utover Norges grenser. I kretsen rundt WhK i Berlin ble man nok oppmerksom på Dedichen fordi han var en av de få som uttalte seg offentlig om temaet homoseksualitet. Dette gjorde han først og fremst i årene rundt 1907 da den danske "store sedelighetssag" ble hyppig omtalt i media og førte til at homoseksualitet som fenomen fikk en viss oppmerksomhet i Skandinavia. Den "store sedelighetssag" i Danmark var på sett og vis et motstykke til den tyske "Eulenburg-affæren" (1907-1909) og den norske "homoskandalen" i Bergen fra 1909 eller et slags bindeledd mellom dem. Selve ordet "homoseksualitet" var blitt brukt for første gang i en norsk vitenskapelig artikkel i 1893 (jfr. Jordåen 2010, 105). Samme året snakket Dedichen i en anmeldelse litt forvirrende om "hysteriske mandfolk af alle tre kjøn" (sit. etter Gatland 1990, 60). I 1903 refererte den norske psykiateren Eyvind Krogh (1872–1952) i avisen Verdens Gang til et foredrag Magnus Hirschfeld hadde holdt tidligere samme året i Berlin, og det viser at Hirschfeld da hørte til de sentrale referansene i norskspråklige publikasjoner om emnet (jfr. Krogh 1903). Dedichen selv betegnet Hirschfeld i 1906 som de homoseksuelles "begeistrede fører" (Dedichen 1906, 180). Andre eksperter på feltet var legene Richard von Krafft-Ebing, Albert Moll og Havelock Ellis.

Samtidig som Magnus Hirschfeld hørte til de forskerne man knyttet tettest til temaet homoseksualitet i Norge, var Henrik Dedichen den nordmannen fremfor alle andre man forbandt med det i den tyske debatten. I sine Månedlige rapporter (Monatsberichte des WhK) henviste WhK høsten 1906 til et notat i avisen Berliner Anzeiger som sa at dr. Dedichen kom til å holde et foredrag om homoseksualitet i Det Medicinske Selskab i Kristiania, og et par måneder etter foredraget gjorde WhK oppmerksom på Dedichens utførlige artikkel "Om homoseksualitet". Det hadde han skrevet for Tidsskrift for Nordisk Retsmedicin og Psykiatri på grunnlag av foredraget (Dedichen 1906). Man karakteriserte foredraget som "høyst interessant" og siterte utførlig fra artikkelen (Monatsbericht des WhK 1.3.1907, 50).  Blant annet holdt man fast at Dedichen hadde vært opprørt over dommen mot Oscar Wilde i 1895 og at han var overbevist om at det var umulig å forføre en "normaltseksuell" til homoseksualitet. Mot slutten av artikkelen skrev Dedichen:

Men hvad enhver læge maa, det er at kunne møde disse ulykkelig stillede individer med al den forstaaelse og sympati, som de fortjener, og som kan lette dem deres sjælelige byrder ganske væsentlig. Vi skylder vor videnskab at bidrage vort til at nedslaa den fordom, som i homoseksualiteten bare ser den yderste grad af sædelig fordærvelse (Dedichen 1906, 180).

Magnus Hirschfeld selv siterte et langt avsnitt fra Dedichens artikkel med nettopp disse setningene så sent som i 1922 (Hirschfeld 1986, 122).

Henrik Dedichen var en varm talsmann for at § 213 i den norske straffeloven måtte oppheves. Han forsto at homoseksualitet var langt mer enn den enkelte seksuelle handlingen, men den vedkom et menneskes hele tanke- og følelsesliv. Han mente at de homofile burde bli møtt uten fordommer, men en full aksept av deres seksuelle forhold kunne han ikke forsvare. For Dedichen var det noe "abnormt" og "forfeilet" ved homoseksualiteten, og i de fleste tilfeller var den for ham et tegn på "inferioritet" (Dedichen 1906, 165 og 174). Derfor trodde han at en slik aksept ville ha uheldige konsekvenser for samfunnet. Til forskjell fra Hirschfeld og andre i sin tid tvilte Dedichen også på at homoseksualitet som sådan var uforanderlig. Han regnet med at det fantes metoder til "behandling" selv om de ennå ikke var kjent eller suksessfulle. Det er ingenting som tyder på at Dedichen selv var homofil.

Dedichen ga i 1906 uttrykk for at han kjente til både WhKs Jahrbuch für sexuelle Zwischenstufen (Årbok for seksuelle mellomtrinn) og organisasjonens månedlige rapporter, og han hevdet at spesielt Berlin og København var byer der homoseksuelle fantes i utstrakt grad. Men han var ikke noen tilhenger av "kulturbølgemodellen" som gikk ut på at visse fenomener forplantet seg fra europeiske storbyer på kontinentet via den danske hovedstaden og så til slutt også til Norge. Dedichen var overbevist om at homoseksualitet ikke var av nyere opphav og at den fantes også i Norge i gammel tid. Her viste han spesielt til en artikkel av Ebbe Hertzberg som var kommet anonymt i Jahrbuch für sexuelle Zwischenstufen. Ifølge Dedichen hadde "en norsk retslærd, som har ønsket at forblive anonym" i en avhandling hevdet at homoseksuelle forhold også forekom hos de gamle nordmenn (jfr. Jordåen 2010, 122).

Om Dedichen og Hertzberg hadde omgang med hverandre rundt 1906 er ikke kjent, men det er sannsynlig at Dedichen visste hvem den anonyme "norske rettslærde" var. Uansett ser det ut til at Jahrbuch für sexuelle Zwischenstufen fungerte som en slags platform til utveksling av ideer og teorier om homoseksualitet også innad i Norge. At WhKs årbøker fungerte slik mellom danske og norske lesere, viser eksemplene Ebbe Hertzberg og Poul Andræ (1843–1928), WhKs første offisielle danske representant. Allerede i 1892 hadde Andræ offentliggjort artikkelen "Den kontrære Sexualfornemmelse" i Danmark, og selv om han gjorde dette under pseudonym, var han med dette den første dansken som tok til orde for de homofiles kamp mot undertrykkelse og urett i et medisinsk fagtidsskrift (se Pedersen 2013). Hertzberg, som senere skrev den nevnte artikkelen om homoseksualitet hos de gamle nordmenn, kjente godt til Andræ og sto over flere år i brevkontakt med ham.

Den som virket som "brobygger" mellom Henrik Dedichens norske publikasjoner og kretsen rundt Magnus Hirschfeld i Tyskland var musikeren Richard Meienreis (1865–1926), en sentral medarbeider i WhKs tidlige fase. Han forsto både dansk og norsk og hadde litt tidligere oversatt romanen Nina av Otto Martin Møller (1860–1898) fra dansk til tysk. Nina anses i dag som den danske litteraturhistoriens første "lesberoman" (Wolfert 2015, Heede 2018). Når det gjelder formidlingen av ideer og innspill den andre retningen, kan en gå ut fra at Dedichen ikke trengte noen språklig formidler. Han var trolig istand til å lese og forstå tysk uten problemer, og det er kjent at han publiserte for eksempel i Zentralblatt für Nervenheilkunde und Psychiatrie (Tidsskrift for nevrologi og psykiatri) på tysk, og i 1901 utkom hans bok Die Heil- und Pflege-Anstalten für Psychisch-Kranke in den skandinavischen Ländern im Jahre 1900 (Sinnssykeanstaltene i Skandinavia i 1900) på et forlag i Berlin, uten spesiell henvisning til noen oversetter. I 1906 holdt Meienreis stolt fast ved at WhK og Magnus Hirschfeld var blitt rost for sin innsats i Dedichens Tidsskrift for Nordisk Retsmedicin og Psykiatri, og han fremhevet at det viste respekt for Hirschfelds "offervilje og energi enda man ikke alltid kunne si seg enig med ham i alt" (Monatsbericht des WhK 2.6.1906, 124).

Samtidig med dette var WhK opptatt av å bygge opp en egen boksamling. Den skulle senere inngå i biblioteket til Magnus Hirschfelds Institut für Sexualwissenschaft (Institutt for seksualvitenskap) og var frem til 1933 trolig verdens største seksualvitenskapelige bibliotek. Legen Ludwig Levy-Lenz (1889–1966), som var en av Hirschfelds nære medarbeidere fra midten av 1920-tallet og opptil 1933, skrev etter annen verdenskrig: "Det var knapt en bok på det seksuologiske området eller et beslektet felt, som vi ikke eide" (Levy-Lenz 1954, 372). Spesielt de første årene hadde WhK ikke egne midler til å kjøpe bøker, og man var avhengig av at foreningens medlemmer og "venner" donerte bøker til biblioteket. Blant dem var det mange forfattere av både skjønnlitteratur og sakprosa. Dessuten må en bare gå ut fra at det av rimelige årsaker ikke var så veldig mange bøker, brosjyrer og tidsskrifter på norsk som befant seg i foreningens eller senere instituttets samling. Men blant de første norske titlene WhK tok imot var altså Henrik Dedichens artikkel "Forbrydelse og Degeneration" som var kommet i Ugeskrift for Læger i København i 1894, og flere utgaver av tidsskriftene Psykiatriske Meddelelser og Psykiatriske Studier. Som nevnt innledningsvis, var det Dedichen personlig som sendte disse publikasjonene inn til WhK i begynnelsen av 1906 (jfr. Monatsbericht des WhK 1.2.1906, 47).