Kjønnets grenser og grensedragninger

Personer med kjønnsoverskridende atferd, ofte utover det samfunnets grenser tillater, har alltid eksistert. I dag kaller mange av disse personene seg transpersoner. 

Hvordan har disse menneskene tenkt på seg selv og sin egen transhet? Er de opptatt av at de skal bli såkalte normale kvinner eller menn? Er de opptatt av å bryte med kjønnsforståelsene i sin tid? Eller er de opptatte av å skape en ny normalitet og nye kategorier av kjønn?

Sammendrag av masteroppgave levert ved Universitetet i Oslo våren 2024 av Emilie Lekve, tildelt Skeivt Arkivs masterstipend i 2023.

Masteroppgaven tar for seg kjønnets grenser og grensedragninger i historien til transpersoners selvfremstilling i Norge mellom 1929 og til 2000-tallet. Den ser på hvordan transpersoner har snakket om seg selv og blitt snakket om, og hvordan dette har endret seg i denne perioden. Hovedfokuset er hvordan transpersoner selv har snakket om sin kjønnsoverskridende oppførsel og hvordan deres selvdefinisjoner interagerer med norsk presse og medier i deres tid, i tillegg til medisinske, psykologiske og juridiske diskurser. Det er en gjennomgang av hvordan kategorier og begreper har oppstått, blitt forsterket og noen ganger falt ut av bruk, og hvordan disse kategoriseringene har påvirket transpersoners organisasjonsliv. Noen generelle trekk i den historiske utviklingen til transpersoners selvfremstilling er spenningene mellom å normalisere seg selv og se på seg selv som avvikende, tilpasninger i møte med samfunn og systemer som trenger klare, avgrensede kategorier og makten og muligheten transpersoner selv har hatt til å definere sin kjønnsoverskridende oppførsel.

Oppgaven er et bidrag i det relativt snevre feltet norsk transhistorie, der jeg har støttet meg på Sigrid Sandals (2017) og Ketil Slagstads (2022) arbeider, men jeg har også gjort mye arbeid med primærkilder som ikke har blitt gjort tidligere. Gjennom å bruke Skeivt arkiv har jeg fått tilgang til trans-organisasjoners medlemsblader. Jeg har dykket i dybden på disse bladene, og de har vært en viktig kilde i mitt arbeid. Utover dette har jeg brukt Nasjonalbibliotekets digitale arkiver av aviser, tidsskrifter og magasiner for å finne materiale om transpersoner.

Kjønn i bevegelse – trans blir et begrep i Norge (1929-1959)

Oppgaven begynner med en historisk gjennomgang av tiden frem mot 1960. Mellom 1929 og 1959 ble transpersoner og kjønnsoverskridende atferd gjenstand for økende interesse i norske aviser. Det ble skrevet mer om kvinners rolle i samfunnet, og diskutert om kvinner som engasjerte seg i samfunnet og jobbet i såkalte mannsyrker hadde blitt for mannlige. Det var også diskusjoner om kjønnsoverskridende personer som kriminelle eller som avvikende, både blant de som var født menn og de som var født kvinner. Perioden var preget av kjønnskategorier i bevegelse og nye grenser som ble trukket.

Det er lite å spore av selvfremstillinger i denne perioden før Christine Jorgensen-saken får stort oppslag. Hun var en amerikansk transkvinne som fikk operasjon i Danmark i 1952. I kjølvannet av denne saken, begynte man å snakke mye mer om hva det betydde å «skifte kjønn». Det ble dannet modeller for transhet i pressen, som førte med seg avgrensninger og diskusjoner rundt hva en såkalt genuin transperson var, og hva som skilte denne personen fra andre kategorier som intersex og homofil. Hva var det som gjorde en mann til en mann og en kvinne til en kvinne? Det var også året etter at Norsk Dameblad fikk inn leserbrev fra transpersoner etter en sympatisk artikkel om såkalte menn i kvinneklær. Disse brevene viser mangfoldet av transidentiteter som eksisterte på denne tiden, en tid før begreper og forståelser hadde befestet seg i Norge. I 1956 var det en utredning om transpersoners behandlingstilbud, som endte med at det ikke ble formalisert noe tilbud. Dermed var systemet basert på individuelle vurderinger blant behandlere, og slik fortsatte det i mange tiår fremover.

Transvestitter og transseksuelle blir etablert som kategorier

I perioden 1960- og 1970-tallet, ble det etablert to hovedkategorier av transpersoner i Norge: Den heterofile transvestitten og den transseksuelle. Gjennom organisasjonsarbeid og uttalelser i norsk presse, ble disse kategoriene gjort separate og adskilte fra hverandre. I denne delen av oppgaven forklarer jeg hvordan organisasjonen Freedom of Personality Expression, Northern Europe (FPE-NE) ble etablert i 1966 som en av de første skandinaviske trans-organisasjonene. Samtidig ser jeg på den videre utviklingen av transpersoners selvfremstilling i norsk presse, og hvordan bruken av transvestitt og transseksuell etter hvert befester seg i Norge.

FPE-NE har sine røtter i USA og Virginia Prince, som etablerte organisasjonen Foundation for Personality Expression (FPE) i 1962. Prince var viktig for den nye definisjonen av transvestitt som ble etablert. Hun fremmet at den heterofile transvestitten var en person som både var en mann og en kvinne, men som opptrådde i disse rollene separat på forskjellige tider. Det var i balansen mellom det kvinnelige og det mannlige at man kunne utrykke sin «full personality». Dermed ville ikke den typiske heterofile transvestitten bytte kjønn, men ta vare på sin mannlige side, og dermed også ekteskapet.

I FPE-NE ble Virginia Princes syn på transvestisme videreført. Grunnleggeren av FPE-NE, svenske Anette Hall, og andre medlemmer jobbet i organisasjonen og etter hvert utad med å skille heterofil transvestisme fra andre kategorier som homofili og transseksualisme. Transseksuelles problemer ble sett på som annerledes fra transvestitters problemer. Noen var også redd for å «miste» transvestitter til transseksualismen, altså at de spilte ut sin feminine side for mye ved å ønske å være kvinner. Homofili i organisasjonen ble sett på som lite ønskelig. Her mente noen at homofil transvestisme var grunnleggende annerledes enn den heterofile transvestismen. Der heterofile hyllet kvinnen, gjorde homofile narr av kvinner når de gikk i kvinneklær. Det var også lite ønskelig med homofile i organisasjonen fordi man ikke ville at konene skulle tro det var noen sex-klubb. Likevel var det fra midten av 1970-tallet noen som argumenterte for at homofile burde få bli medlemmer i FPE-NE, siden transvestisme ikke hadde noe med seksualitet å gjøre. Dette grensearbeidet kan man se i måten medlemmer i FPE-NE fremstilte seg selv i norsk presse, der man er tydelige på at man ikke er homofile eller transseksuelle.

Transseksualisme som en betegnelse for de som ønsket å såkalt bytte kjønn kommer fra legen Harry Benjamin i 1954. I norsk presse ble det ikke brukt veldig mye i denne perioden, men fra omtrent midten av 60-tallet dukket det opp i norske aviser. I denne perioden var det for det meste sensasjonalistiske historier om de som byttet kjønn, men ofte med en sympatisk tone. Man markerte ofte avstand til homofili slik som transvestittene i FPE-NE også gjorde. I 1979 kom Bastard! En Sannferdig Historie om Kjønnsskifte i Norge av Bernt Eggen ut. Det er en biografi om livet til transmannen Eddie Espelid. Den er generelt kritisk til institusjoner som barnevernet og til behandlingssystemet til transpersoner. Espelid så ikke på seg selv som noe annet enn normal, og motsatte seg i en periode en evaluering av legene der han ble såkalt "syk".

Er man transvestitter og transseksuelle, eller bare transpersoner?

Tiden mellom 1980 og starten av 2000-tallet var en tid der grenser ble utvidet, kategorier endret seg og nye begreper oppsto. Likevel besto dominerende kategoriseringer og ble i noen tilfeller forsterket. Det var en periode med både mer kjønnslig lekenhet og samtidig en fortsettelse av mange transpersoners klargjøring av grenser og kategorier for å gjøre seg selv leselige, behandlingsverdige og – om ikke normale – iallfall respektable. Denne perioden eksemplifiserer kompleksiteten i transpersoners historie, om dragningene mellom overskridelse og konformitet som alltid har stått sentralt i transpersoners liv.

I denne perioden fortsatte den opprivende debatten om å åpne for andre enn heterofile transvestitter i organisasjonen FPE-NE. I første halvdel av 1990-tallet ble det dannet to utbryterorganisasjoner, Freedom of Personality Expression, Sverige (FPE-S) og Transvestitter i Danmark (TiD), den førstnevnte som et direkte resultat av debatten rundt åpningen av organisasjonen. Etter at både homofile fikk bli medlemmer i 1995 og transseksuelle også fikk bli medlemmer, var det likevel den heterofile transvestitten som forble den dominerende grupperingen i FPE-NE frem til organisasjonen ble oppløst i 2002.

I norsk presse fortsatte man å skrive om transvestitter og transseksuelle som separate kategorier. Likevel var det mennesker som avviste disse kategoriene, og ønsket å leve utenfor det binære kjønnssystemet. Det var også de som begynte å kalle seg for transer eller transgender, en paraplybetegnelse som ble importert til Norge fra skeivteoretikere i USA på 1990-tallet.

Det ble også rettet mer direkte kritikk mot behandlingssystemet i Norge, og flere sto frem med sine historier om å bli avvist på grunn av alder, høyde eller fordi de ble sett på som homofile. Det uformelle behandlingssystemet på Rikshospitalet ble borte i 2000 på grunn av mangel på kirurger og leger, og flytting til Gaustad. Da ble Landsforeningen for Transseksuelle (LFTS), Norges første organisasjon for transseksuelle dannet. De gikk ut i media og fremstilte seg selv som en utsatt pasientgruppe. Etter hvert åpnet det et tilbud på Rikshospitalet i 2001/02. Dermed ble det første formelle behandlingssystemet for transpersoner i Norge etablert.

Kjønnet og kjønnsoverskridelsens grenser

Denne gjennomgangen av norsk transhistorie gjennom å fokusere på transpersoners selvfremstilling mener jeg har bidratt til å vise at det er mange nyanser i transpersoners historie, og mye tvetydighet i måten transpersoner har fremstilt seg selv. Jeg har ønsket å vise at det var både bevegelser mot heteronormalisering og forsøk på å gjøre kategorier såkalt rene, og at det var mennesker som ønsket å bryte med dette og utfolde seg utenfor grensene som ble satt. Kjønnet og kjønnsoverskridelsens grenser var i konstant bevegelse i denne perioden. Nye kategorier oppsto, ble endret og avvist, i et dynamisk samspill mellom transpersoner selv og samfunnet og institusjonene rundt dem.

Kilde: 

Lekve, Emilie. 2024. Kjønnets grenser og grensedragninger. Transpersoners selvfremstilling i Norge mellom 1929 og 2000-tallet. Masteroppgave, Universitetet i Oslo.