Mary Archer

Båtbyggeren Colin Archer er kjent for mange. Larviksmannen som bygget polarskipet «Fram» til Fridtjof Nansen, mannen som er blitt betegnet som «redningsskøytas far», og enda mer spennende, mannen som var Mary Archers lillebror. Heterofile menns historie er blitt fortalt om og om igjen. Jeg vil derfor vie denne teksten til Mary, hans skeive, regattaseilende, sigarrøykende storesøster.

Et kvinneliv på Marys tid

For å forstå hvor mye Mary faktisk utfordret samtidas normer, må vi kaste et raskt blikk på hvordan Norge så ut i årene da Mary kom til verden. Hun ble født i Larvik den 27. juni 1826, nesten hundre år før kvinner fikk stemmerett. Bare 12 år tidligere hadde (noen) menn fått stemmerett her til lands. Barnearbeid var fremdeles lovlig og vanlig på norske fabrikker, og jødeparagrafen som forhindret jøder fra å oppholde seg i Norge, ble først avskaffet omtrent 30 år senere. Likevel vokste Mary opp til å bli en kvinne som brøt med omtrent alle konvensjoner, i både klesstil, oppførsel og samlivsform.

Marys måte

Mary røykte sigarer, og ble beskrevet som rank og myndig. Hun krevde å få en plass ved «guttebordet» for å diskutere politikk, framfor å sitte rundt bordet fullt av kvinner, hvor temaene var bordskikk og etikette. Mary gikk stort sett med stokk, seilerlue og slips, og fikk derfor kallenavnene «Mary Man» og «The Queen,» ifølge historiker Birgitte Possing (1992).

Mary Archer var med å etablere et barnesykehus i Larvik i 1869, og var medstifter av Larviks Understøttelsesselskap, en organisasjon for fattige og nødstilte kvinner. Men kanskje enda mer spennende var det faktum at Mary konkurrerte i seiling, på en tid hvor kvinner ikke ble ansatt som mentalt kapable til å verken stemme eller studere. Mary ble betegnet som en dyktig seiler, og holdt i roret hele livet. I godt voksen alder, nærmere bestemt i 1890, kom hun på 3. plass i en landsregatta i Risør. Hun eide sin egen båt, kalt «Maggie», og bygde Archer-hytta i Slemdalen, hvor hun ofte trakk seg tilbake. Blant annet i godt selskap med Natalie Zahle, en kjent skolereformator fra Danmark.

Mary + Natalie= sant?

Natalie Zahle ble kalt en «kvinneforførerske» og var en uttalt kvinnesakskvinne i Danmark. Hun la heller ikke skjul på at hun levde i partnerskap med både kvinner og menn. Mary og Natalie møttes for første gang i København i 1863, og Natalie falt umiddelbart for Marys frække ligefremhed. Fra det første møtet ble de to et slags «odd couple», i hvert fall hvis vi leser betraktingene om dem fra omgivelsene: Kun naar hun og Mary Archer spadserede sammen, stod Folk stille midt i City eller Regents Park og stirrede efter dem med gabende Munde. (Possing, 1992: 167) Mary og Natalie motsatte seg slett ikke denne oppmerksomheten, de gikk faktisk hånd i hånd; Mary Archer var saa høj, at hun bedst gik med Frk. Zahle ved Haanden, som holdt hun et Barn. (ibid).

Bestiser, eller bifile?

Natalie og Mary var nære venner i 40 år. I perioder bodde de sammen i Archer-familiens hus på Tollerodden i Larvik, i huset Mary bodde hele livet. De reiste rundt i Europa sammen, og brevvekslet hyppig når de var fra hverandre. Natalie var ved Marys side i seilregattaer, og Marys sivilstatus blir i kildene beskrevet som at «hun giftet seg aldri» og at hun hadde et «nært vennskap i 40 år» til Natalie. Var Mary og Natalie bare venninner, en del av middelklassens peppermøer, eller var de faktisk et par? Og hva innebar det egentlig å være et ikke- heterofil par på midten av 1800-tallet?

Frigide fruentimmere

Mary og Natalie levde i en tid hvor mange var hellig overbevist om at kvinner ikke hadde sexlyst, og at det ikke var mulig for kvinner å ha seksuell omgang med hverandre, fordi de ikke hadde penis. Mange peppermøer delte seng, uten at noe seksuell aktivitet, så vidt man vet, skjedde. Lysten har helt sikkert vært der for flere, gjerne gudsfrykten også. Og mange peppermøer så ikke på seg selv som seksuelle vesener heller, noe som gjør det ekstra vanskelig å definere hva som faktisk var et lesbisk samliv på den tiden. (Hellesund 2001, Johansen 2019)

Hadde vi fått lese alle brevene Mary og Natalie skrev til hverandre, ville vi kanskje blitt litt klokere, men mange av brevene ble brent, uten kjent årsak. Noen hevdet allerede i samtiden at flere av brevene ble destruert med vilje, på grunn av deres «intime» karakter. "De breve, der mangler i arkivene, synes at være fjernet bevidst". (Possing,1992: 169). Det eneste vi kan si med sikkerhet, er at Mary og Natalie fortsetter å være «nære venner» livet ut. Archer-familien visste godt at de to var følgesvenner, og kanskje er det som Birgitte Possing skriver i Natalies biografi at «De var et par lenge før noen visste hva det var.» (ibid.)

Moderne motstand

Det fulle omfanget av hva Mary og Natalie skrev til hverandre, er det ingen som vet. Vi kan bare spekulere rundt stundene de hadde sammen, alene, på Marys hytte. Vi vet at de titt og ofte avbildes side ved side, og at de holdt hender offentlig. Men for som så mange andre skeive historier, finnes det minimalt med historiske kilder.

En interessant opplevelse for meg som frilansjournalist, har vært den motstanden jeg har fått av ulike personer i Larvik. Ved å skrive denne artikkelen har jeg av enkelte gjenlevende medlemmer i Archer-familien blitt beskyldt for å sverte Marys minne. Min lokalavis Østlands-Posten ville lage en sak på dette, men trakk seg i siste øyeblikk fordi det var en «betent» sak. I den storslagne teaterforestillingen «Archerspelet», har man helt hoppet bukk over Natalies eksistens, på tross av at Mary er en sentral karakter i det flere timer lange spelet.

For meg beviser dette bare én ting: vi trenger flere skeive historier, og flere journalister som tør å ta på de skeive brillene.