Sachsenhausen konsentrasjonsleir

Sachsenhausen var en tysk konsentrasjonsleir i Oranienburg ca. 35 km nord for Berlin etablert og drevet av det nasjonalsosialistiske regimet fra 1936 til 1945. Blant fangene i leiren var en del menn, i hovedsak tyske, dømt for seksuelle forhold til andre menn.

Mellom 1936 og 1945 satt omkring 200 000 fanger i Sachsenhausen. Av disse døde om lag halvparten av årsaker som sykdom, underernæring, vold, medisinske eksperimenter og henrettelser. I starten var Sachsenhausen en leir for politiske fanger, men etter hvert kom også fangegrupper som "asosiale", jøder, rom, kriminelle og homoseksuelle menn.

En av avstraffelsesmetodene i leiren var å gå i en ring langs utkanten av leiren for å teste ut fottøy for de tyske styrkene ("Schuhlaufkommando"). Utenfor selve leiren lå det såkalte Klinkerwerk der SS produsert murstein ved hjelp av en uvanlig brutal utnyttelse av underernærte fangers arbeidskraft.

Homoseksuelle fanger

Paragrafene 175 og 175a i den tyske straffeloven straffet seksuelle forhold mellom menn, og var blitt innskjerpet av nazistene i 1935. De fleste menn dømt for brudd på disse paragrafene havnet i fengsler eller tukthus. Rundt 100 000 ble etterforsket og 50 000 dømt for brudd på paragrafene under nasjonalsosialismen. Av disse er det estimert at mellom 5 og 15 000 også havnet i konsentrasjonsleir (Eschebach 2012: 12).

Allerede fra starten i 1936 var det menn dømt for likekjønnet seksualitet i Sachsenhausen, og man anslår at mellom 1000 og 1200 menn dømt for brudd på § 175 var i leiren i løpet av tiden den eksisterte. Det var imidlertid særlig fra utbruddet av 2. verdenskrig til august 1942 at de utgjorde en stor og merkbar del av leiren. I denne perioden var også behandlingen de fikk særlig brutal, og Sachsenhausen ble omtalt som «helvete på jord» for homofile. Nå kom de aller fleste av dem automatisk inn i det såkalte straffekompaniet, der svært mange av dem omkom som resultat av dårlig ernæring, knallhardt arbeid, vold og avstraffelser omkom. Sommeren 1942 ble de fleste gjenlevende homoseksuelle fangene drept i en særskilt aksjon i Klinkerwerk.

Fram til april 1943 var til sammen 600 menn dømt for brudd på § 175 drept i Sachsenhausen. Etter den store aksjonen sommeren 1942 kom det jevnt med nye homoseksuelle fanger, men de ble behandlet mindre brutalt i tråd med at leiren nå i større grad hadde som formål å utnytte arbeidskraften maksimalt. Selv om de fremdeles hadde en rosa trekant sydd på sine drakter, ble de også mindre synlige i og med at de utgjorde en mindre andel av fangene, bare 100 ved inngangen til 1945 (Sternweiler 2000).

Noen få norske menn som hadde hatt seksuelle forhold til tyske soldater havnet i tyske fengsler og tukthus, men det ser ikke ut for at noen av dem havnet i Sachsenhausen eller andre konsentrasjonsleirer.

sachsenhausen_haftlinge_im_klinkerwerk.jpg

Nordmenns observasjoner av homofile i leiren

Sachsenhausen var den tyske konsentrasjonsleiren med flest norske fanger. Totalt 3240 norske motstandsfolk og andre norske fanger kom til leiren, av disse satt ca. 2000 der over lengre tid. Omtrent 200 av dem døde i leiren. De første kom i 1941, og etter hvert ble det en hel "koloni" av nordmenn som holdt til i fem egne brakker i Sachsenhausen. Av de mest kjente er Arnulf Øverland, Trygve Bratteli og Einar Gerhardsen.

Mange av nordmennene som var i tyske fengsler, tukthus og konsentrasjonsleirer skrev senere bøker om fangeskapet. Karen-Christine Friele har gått grundig gjennom denne litteraturen og funnet at bare noen få av de tidligere norske konsentrasjonsleirfangene nevner at det også fantes homofile (tyske) fanger i leirene og tukthusene (Friele 1996). Av disse er det to som har skildret homofiles situasjon i nettopp Sachsenhausen: Karl J. Forthun og Erling Bauck.

Karl J. Forthun om henrettelser i Klinkerwerk

Karl J. Forthun (1909-1987) beskriver i sin bok Møte med helvete. Fire år i tyske konsentrasjonsleire tiden i Sachsenhausen. Forthun ble arrestert i 1941 for å ha ledet en illegal radiosending, gitt ut antinazistiske grammofonplater og vært spion. Han var først på Grini, men ble derfra sendt videre til Tyskland og tidlig i januar 1942 kom han til Sachsenhausen (Forthun 1985: 31).

Han forteller om en kveld på brakka, sannsynligvis fra den første tiden han var i leiren da en av fangevokterne ("der Knochenbrecher") kom tydelig beruset og ba fangene synge:

Vet dere at vi har en operasanger her? Det visste dere ikke det, jævla snørrboller, og så er’n til og med soddomitt! Nå ja. Synd, men han kommer snart til å forlate oss (Forthun 1985:36-37).

Det Forthun beskrev som en "udelt sympatisk kar", sannsynligvis en tysk homoseksuell fange, kom fram og fikk beskjed om å synge Wien, Wien, nur du allein. Han hadde rosa trekant på fangedrakten, og kom fram og oppførte "en vakker barytonsolo", i følge Forthun. Etterpå tok SS-mannen fram et kosteskaft, og prylte sangeren. Mannen lå blødende igjen og døde ifølge Forthun to dager senere av nyreblødning (Forthun 1985: 37).

Forthun var en av i alt tre-fire nordmenn som opplevde å få den ekstra straffen å bli plassert i Klinkerwerk (Klinker Spesial). Dette var straffen for at han ikke hadde ytt tilstrekkelig som arbeider i leirens steinhuggeri. Forthun beskriver at han så 20-25 homofile menn brutalt bli torturert og slått i hjel i løpet av fire dager.

Før jeg foreløpig forlater temaet Klinker Spesial, tar jeg med en episode om 20-25 homofile som i løpet av fire-fem dager endte sine liv der ute, etter en bestialsk mishandling og fornedrelse på appellplassen. Fire fikk blant annet knust testiklene, mens fem andre ble pisket til døde. Døden kom uten tvil som en befrielse for de ulykkelige. To kriminelle arbeidsledere, altså selv fanger, var med i hetsen. Som «belønning» fikk de vende tilbake til Sachsenhausen, men SS visste nøyaktig hva som ventet dem der. Et par dager etter at de to vel var installert på den tilviste blokken, kom tre av Sachsenhausens mest prominente kriminelle fanger på besøk. Med seg hadde de to forseggjorte renneløkker av tau pluss to buketter markblomster. Etter å ha overlevert «gavene», ønsket de lykke til og forlot blokken. Fra nå av ville ingen ha disse to ved siden av seg, og de måtte, med respekt å melde, spise på dass. Dessuten kom hver kveld fanger fra andre blokker og dannet talekor: «Mordere! Mordere!!» Etter ytterligere noen dager fant man de to hengt i sovesalen. SS mottok som vanlig i slike tilfeller meldingen med stor ro. Dødsårsak: hjertelammelse. (Forthun 1985: 49-50).

Det er vanskelig å datere denne episoden nøyaktig, men den mest brutale behandlingen i Klinkerwerk foregikk fram til sommeren 1942. Det hele endte med at 89 rosa trekant-fanger ble drept over en kortere tidsperiode denne sommeren. Det er altså sannsynlig at episoden Karl J. Forthun beskriver fant sted våren eller sommeren 1942.

Erling Bauck om mannlige relasjoner i leiren

En annen nordmann som observerte behandlingen av homofile i leiren var Erling Bauck (1924-2004) fra Mosjøen. Han kom til Sachsenhausen 4. august 1943, det vil si etter at de fleste homoseksuelle fangene var drept (Bauck 1979: 103). I sin memoarbok Du skal leve fra 1979 omtalte Bauck imidlertid en tysk medfange, Walter, som han fikk et nært vennskap med i leiren. Walter var politisk fange og hadde derfor rød trekant på fangedrakten. Han var jurist (doctor juris) og hadde vært departementssjef før han ble arrestert i 1937. Han hadde vært "implisert i Röhm-affæren" i følge Bauck. (Bauck 1979: 107-108).

du_skal_leve.png

Ernst Röhm var leder for den paramilitære naziorganisasjonen SA. Det var godt kjent at han var homofil på begynnelsen av 1930-tallet. Da Röhm og det mektige SA truet Hitlers lederskap brukte han Röhms homoseksualitet som et påskudd for å henrette ham og de andre SA-lederne under "de lange knivers natt" i 1934 (zur Nieden 2005).

I Baucks versjon fortsatte "Röhm-bevegelsen" som "undergrunnsbevegelse" i årene som fulgte, og i 1937 ble Walter arrestert og dømt til seks års tukthus (Bauck 1979: 107-108). Etter sonet straff ble han så sendt til Sachsenhausen. En kveld kunne Walter fortelle Erling Bauck at han skulle sendes til «Klinken». Det gikk seks uker før Erling hørte fra Walter igjen, og da i form av en melding om at han lå på sykestuen «langt inne i døden av sult og utmattelse» (Bauck 1970: 119). Bauck fikk sendt mat til ham. Da de to omsider fikk snakke sammen igjen kunne Walter fortelle at han i Klinker-leiren hadde blitt satt til å skyve traller fullastet med teglstein. Arbeidet var tungt og fangene ble drevet hardt med slag og spark. Dertil kom lite og dårlig mat slik at fangene ble fullstendig utmattet. Walter hadde til slutt segnet om, og var slik altså havnet på sykestuen.

Erling Bauck mener Walters høye utdannelse og tidligere posisjon var det som etter dette gav han mot til å møte for leirledelsen og be om å få utføre mer nyttige oppgaver. Han fikk da i oppgave å være regnskapsfører for kantinen, og reddet seg på den måten ut av straffekompaniet. Samtidig fikk Walter påsydd en rosa trekant i tillegg til den røde. Bauck hevder at han ikke visste om vennen virkelig var homoseksuell, og han skriver:

For meg spilte den rosa vinkelen hans ikke den ringeste rolle, Walter ble ikke noe forandret av den. Det var tydelig at det var en stor lettelse for ham i motgangen at jeg tok det på den måten. (Bauck 1979: 120).

Hvem denne Walter var er vanskelig å si; Bauck nevner bare fornavn. Han beskriver også hvordan leirlivet formet fangenes seksualitet. Han hevdet at tanken på heteroseksuelle forhold var fjerne for fangenene, men «den tilbakelagte pubertetshomoseksualiteten [fikk] en en ny renessanse», også hos fanger som hadde hatt «et helt normalt kjønnsliv før de ble arrestert» (Bauck 1979: 146). Homoseksuelle forhold til fremstående fanger eller til og med til SS-offiserer kunne i følge Bauck være en nøkkel til å klare seg. Bauck nevner blant annet en episode hvor en medfange ved navn Benito klatret opp i køyen hans, noe som ble oppdaget av en medfange som med en gang gjorde anskrik.

Samtidig skriver han at det var livsfarlig å bli tatt eller beskyldt for homoseksualitet under nazismen.

De hadde ikke livets rett og skulle pines i hjel – eller "kureres". Og den tanken at det ble skapt homoseksualitet på grunn av fangebehandlingen falt åpenbart ikke herrefolket inn. (Bauck 1979: 147).

Walther Meyer Hem om sko-kommandoen

Forthuns og Baucks beskrivelser er skrevet ned mange år etter krigen. I tillegg finnes det en norsk fangeberetning som er skrevet ned like etter krigen og som gikk som en serie i avisen Varden i Skien i 1945 (Skeivt arkiv, SKA-0002, Anfinn Bernaas arkiv, avisutklipp). Walther Meyer Hem (1913-1988) var med i en illegal mostandsgruppe i Skien som ble avslørt høsten 1940. Han havnet på Grini og kom derfra til Sachsenhausen i 1942. Hem nevner i sin avisserie de ulike trekantene fangegruppene hadde påsydd drakten, og han skrev at homoseksuelle hadde fargen lilla (Hem 1945a). Han omtalte også en av straffemetodene i leiren:

I leiren hadde de mange raffinerte straffemetoder. Det første en ser av disse, når en kommer innenfor porten er et helt kompani med fanger som taktfast marsjerer rundt på plassen i et 8-tall. Vi fikk snart høre at dette var en straff, men vi tenkte jo at dette måtte være en forholdsvis mild straff. Ved nærmere ettersyn sa jeg fri og bevare meg for denne metode. Det viste seg nemlig at feltene som de måtte gå etter var oppdelt i 50-metere og kom i rekkefølge: betong, løs sand, asfalt, kultestein, og det samme opp igjen. Slik måtte de går fra kl. 1/2 7 om formiddagen til kl. 7 om aftenen, med en times middag og et kvarters pause om formiddagen og ettermiddagen. Fordringene til en slik kommando var forskjellig. (Alle arbeidskolonner kalles for kommando hernede). Det kunde være småtyverier, sovnet på arbeidsplassen, være født jøde, men de alle fleste var dog homoseksuelle. Disse var som en rød klut for SS, og alle disse syke kom i denne straffekolonnen. Det var daglig dødsfall blant disse på grunn av overanstrengelse og dårlig og lite mat. En regnet med at en skulde være ødelagt på 6 måneder og det holdt som regel stikk. De hadde nesten aldri fri og ble tatt til de hardeste arbeidene også, når det var noe ekstra som skulle utføres, og da gjerne i marsj eller springmarsj. Og det vet jeg hva vil si, for jeg var med på å rive og bære en hel barakke 200 meter vekk. Vi begynte ved middagstider og var ferdig om kvelden, men da slang jeg også som en klut (Hem 1945b).

Det Hem her beskriver er den såkalte "Schuhlaufkommando", skokommandoen, som kombinerte avstraffelse eller tortur med uttesting av skotøy for den tyske hæren.

De norske øyenvitneberetningene om behandlingen av fangene med rosa trekant er altså sparsomme, men at de i det hele tatt finnes viser at behandlingen disse mennene ble utsatt for har blitt lagt merke til av andre fanger.

Minnetavle

I 1992 ble det på initiativ fra en rekke organisasjoner i den tyske homobevegelsen satt opp en minnetavle i Sachsenhausen med påskriften "Totgeschlagen, Totgeschwiegen, Den homosexuellen Opfern des Nationalsozialismus": "Slått i hel, tiet i hel – tilegnet de homofile ofrene for nasjonalsosialismen".