Wenche Bryn Lowzow

Wenche Lowzow skapte historie da hun kom ut av skapet i 1979, og ble Norges første åpne homofile stortingsrepresentant. Hun var født i Oslo 27. mai 1926 og døde på Geilo 24. september 2016, 90 år gammel.

Oppvekst

Wenches oppvekst beskrives slik i boka Evig din av Marte Mona:

Ho vaks opp på Oslos beste vestkant i ein familie der ein ikkje snakka med kvarandre om kjenslene sine, og i ei tid da ei ung jente ikkje fekk nokon kunnskap om det å vere homofil. Ingen snakka om slikt. Som vaksen hadde ho lurt på om ho kunne vere lesbisk, ho spurte til og med legar om det, men vart avfeia. (..) Det vart til at ho fortrengte kjenslene sine, ho satte ikkje namn på dei. (Mona 1999:76)

Wenche Lowzow tok sin utdannelse ved Norske Kvinners Sosialskole, Lærerskolen på Hamar og Universitetet i Oslo, og jobbet som lærer ved Lakkegata skole fra 1958 til 1969 og som rektor ved Trosterud skole fra 1969 til 1977.

Politisk engasjert

Hun var aktiv høyrepolitiker fra 1968, først som medlem av Oslo bystyre (1968–75) og formannskapet (1972–75), etter hvert også som medlem av Høyres sentralstyre og arbeidsutvalg (1974–78). Fra 1975–77 var hun formann i Stor-Oslo Høyrekvinner, og i hele perioden 1965–77 var hun vararepresentant til Stortinget. I 1977 ble hun valgt inn som fast representant på Stortinget, og satt i to perioder, til 1985. Hun var medlem av Justiskomiteen i den første perioden, og Kirke- og undervisningskomiteen i den andre.

Wenche Lowzow var også engasjert i organisasjonsarbeid utenfor partipolitikken. Fra 1953–56 var hun leder for Oslo krets av Norsk Speiderpikeforbund, og fra 1966–1977 var hun hovedstyremedlem i Ensliges Landsforbund.

Møtet med Kim

I 1977, 51 år gammel, møtte Lowzow Karen-Christine (Kim) Friele, som skulle bli hennes kjæreste og livspartner for resten av livet. Kim, i kapasitet av å være generalsekretær for Det Norske Forbundet av 1948 (DNF-48), var høyst motvillig sendt ut for å snakke homo-sak med den etter hennes formening erkekonservative høyrepolitikeren Lowzow. Møtet fant sted på Trosterud skole, der Wenche var rektor. Kim lot seg først kraftig provosere over Wenches antydning om at Ensliges Landforbund hadde oppnådd mer politisk enn DNF-48. Den politiske avstanden på tross: Kim gikk ut av møtet stormende, og ulykkelig, forelsket. Et forhold mellom disse to kvinnene virket nærmest umulig. Dagen etter ringte likevel Wenche og sa at hun ønsket å fortsette de politiske diskusjonene. Følelsene viste seg å være gjensidige, de politiske diskusjonene gikk over i varme følelser og etterhvert et forhold. Ryktene begynte å svirre om den konservative høyrekvinnen og den profilerte lederen for de homofiles forbund.

Å komme ut av skapet

To år senere, i 1979, sto Lowzow frem som åpen lesbisk. Dette skjedde på et valgmøte arrangert av DNF-48. Hendelsen fikk massiv medieoppmerksomhet, noe som ble skildret i tidsskriftet Løvetann:

5. september 1979. Under overskriften "Høyre-representant står åpent frem som homofil" brakte Aftenposten følgende melding: "- Hele mitt parti vet hvor de har meg, men ingen snakker om det. Ordene var stortingsrepresentant Wenche Lowzows (H), og uttalelsen falt på et valgmøte i går, arrangert av de homofiles forbund, Det Norske Forbundet av 1948. Lowzow la således ikke skjul på at hun fremsto som medlem av forbundet. Hun høstet trampeklapp for sitt innlegg på møtet som ble avholdt på restaurant Metropol, de homofiles samlingssted i Oslo." 8. september var saken førstesideoppslag i Oslos middagsaviser. Med typer som ellers er forbeholdt pave-dødsfall eller regjeringskrise slo Dagbladet opp nyheten: "Jeg er homofil og lykkelig" ved siden av et to spalters foto av Wenche Lowzow og hennes samboer. (Løvetann nr.5/1980:10)

Betydningen av Lowzows bekjennelse på Metropol denne høstkvelden i 1979 er knapt mulig å forestille seg snart 40 år senere. Offentlige personer som var åpne om sin sammekjønnskjærlighet fantes knapt utenfor homo-organisasjonenes rekker. At en stortingsrepresentant - og attpåtil en høyrekvinne som bare noen år tidligere hadde blitt oppfattet som særlig konservativ - sto fram som kjæresten til landets mest kjente homofile aktivist, var intet mindre enn en sensasjon. Mottakelsen var mildt sagt blandet. I visse høyrekretser ble det hele oppfattet som en skandale. Etterhvert skulle da også Wenche få føle på kroppen at det kostet å være åpen og kjempe for homosaken i 1980-tallets Norge.

Ved å stå frem i media og dele fra sitt eget liv bidro Wenche Lowzow i årene etter opptredenen på Metropol til synlighet og alminneliggjøring av sammekjønnskjærlighet og -seksualitet. En hjemme hos-reportasje i Se og Hør i 1981 kan for eksempel fortelle at hun og samboeren Kim Friele "lever et aldeles normalt samliv".

kimogwencheseoghor.jpg

Sammen med Kim Friele er Wenche Lowzow også blitt portrettert i flere bøker, som Bjørn Gunnar Olsens To kvinner (1983), Marte Monas Evig din. Norske kjærleikspar (1999) og Christine Kristoffersens Kjærlighet ved første blikk (2000).

Også før hun sto åpent frem som lesbisk engasjerte Wenche seg i arbeidet for homofiles rettigheter, blant annet når det gjaldt å få seksuell orientering innlemmet i straffelovens rasismeparagrafer.

“Er det meningen at de homofile skal usynliggjøres? Er det meningen at diskriminering av denne gruppen skal aksepteres?”

spurte hun fra Stortingets talerstol.

Visumsaken

I 1982 ble både Wenche Lowzow og Kim Friele invitert til en konferanse i Washington D.C arrangert av IGA (International Gay Association). Homofile var dengang klassifisert som “sexual deviants” av amerikanske myndigheter, og det ble nødvendig for paret å få dispensasjon fra visumbestemmelsene som nektet homofile innreisevisum.

I Lowzows diplomatpass kan merknaden 212(d)(3)(A):(4) ses skrevet inn under de amerikanske visumstemplene både fra 1982 og 1984. Dette representerer seksjon 212 (a)(4) i The American Immigration and Nationality Act, som ble tolket av den amerikanske ambassaden i Oslo på følgende måte:

“This means that when an alien admits he is a homosexual he is, within the meaning of the Immigration law, considered to be a sexual deviant and will be refused a visa” (brev til Kim Friele fra ambassadør Richard Creehan, 1976).

Lowzow og Friele lot ikke denne institusjonaliserte stigmatiseringen og ekskluderingen gå forbi i stillhet, men sa tydelig ifra om hva de mente om saken. De skrev begge innlegg til høring i den amerikanske kongressen i 1982, og Lowzow avsluttet sitt innlegg slik: “I find section 212(a)(4) irreconcilable with the principle of free travel, freedom, and human rights”.

Friele og Lowzows protest førte til en rekke presseoppslag både i Norge og i USA. Loven ble endret i 1988. Dokumenter, korrespondanse og presseklipp om saken kan leses mappen Visumnekt USA i Skeivt arkivs katalog.

Åpenheten kostet

På Stortinget hadde Wenche Lowzow et engasjement på mange felt, ikke minst det sosialpolitiske. Hun markerte seg dessuten tydelig homopolitisk. Det siste falt deler av høyremiljøet tungt for brystet. Hun ble gjenvalgt til stortinget i 1981, men fire år senere ble hun ikke renominert av Oslo Høyre. Hun følte seg presset ut av Stortinget og så sin åpenthet og sitt homopolitiske engasjement som en vesentlig årsak til dette. Senere meldte hun seg ut av partiet. I artikkelen "Var dette virkelig nødvendig?" beskriver hun opplevelsen av å være kvinne og homoseksuell i politikken:

Å være kvinne var vanskelig nok. Er man i tillegg ugift, så er det bunnen. Selv en kvinnelig politiker tvinges til å rette opp ryggen, holde hodet høyt, bite tennene sammen og bygge en mur rundt seg selv, bli usårlig, skape et image som folk kan akseptere. Senere, da jeg steg ut av min anonymitet og åpent presenterte meg som homoseksuell, våknet jeg opp til virkeligheten - og nå befant jeg meg på det aller laveste trinnet. (W. Lowzow i Johan Hansson [red.] 1982: 176, overs. fra svensk)

Både som åpen i den norske offentligheten generelt og som stortingsrepresentant spesielt, var Wenche Lowzow eksepsjonell – en foregangskvinne. Det skulle for eksempel gå over 20 år før en annen profilert høyrepolitiker – Per-Kristian Foss – sto frem, etter i årevis å ha vært en av de fremste “offentlige hemmelighetene” i det norske samfunnslivet . Da hadde den kampen folk som Kim og Wenche i årevis hadde ført i motvind, begynt å gi resultater. Mottakelsen ble da også langt mer positiv for Foss enn den hadde vært for Lowzow.

Partnerskap og livet på fjellet

Da Norge innførte partnerskap i 1993 var Lowzow og Friele et av de første parene ut, etter forespørsel fra Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring, LLH (nå FRI). De var da tydelige på at partnerskapsloven ikke var en kampsak for dem, og at det var rent praktiske årsaker til at de gjorde dette, for å sikre seg rettigheter på linje med andre par. Partnerskapsinngåelsen i Oslo rådhus 6. august 1993 ble like fullt en stor offentlig hendelse, med venner, familie og en samlet presse tilstede.

I 1991 flyttet paret fra Oslo til Haugastøl, til en hytte Wenche arvet fra sine foreldre. Da alderen og helsen begynte å sette sine begrensninger flyttet de til en leilighet på Geilo.

De siste årene av sitt liv var Wenche Lowzow preget av sykdom. I dødsannonsen finner vi et sitat fra Karin Boye:

Jag tror, att vad man får i kärleken är just det man ger - ej nödvändigt av och åt den andra människan, men av och åt kärleken.