Mitt liv som transperson

Litt om meg:
Tenk deg at du er en mann. At du hver dag må leve i den kjønnsrollen samfunnet har tildelt deg. Men forestill deg også at det bare er halve deg - at den ene halvparten av hvem du er, er skjult for nesten alle andre mennesker - selv for dine aller nærmeste. Slik har jeg hatt det siden jeg var 12-13 år. Og det har ikke vært lett å holde den skjulte siden nede. Jeg er en transperson. Til daglig er jeg er en helt vanlig mann, har arbeid, er gift med en kvinne, og lever et helt vanlig liv. Jeg kunne vært hvem som helst, din lærer, bror, far eller bilmekaniker. Men av og til føler jeg et behov for å kle meg i kvinneklær. Følelsen jeg da får er at det jeg gjør føles bra og riktig for meg. Om jeg ikke kler om og det går lang tid mellom hver gang jeg har anledning så blir jeg deprimert og lei meg.

Oppveksten
Da jeg var barn hadde jeg ingen følelser rundt dette - i alle fall ikke som jeg kan huske. I 12-13 års alderen oppdaget jeg at jeg reagerte sterkt på kvinneklær. Min mor hadde lagt fra seg noen klær - undertøy og en kjole på badet. Jeg var alene hjemme. Fikk så lyst til å prøve kjolen først. Det føltes rart å ta den på. Jeg kan enda huske hvor mykt og godt det var å ha den på. Jeg tok på undertøyet også. Jeg reagerte seksuelt på å ha på meg klærne. En slik fetisjisme i ung alder er ikke uvanlig for transpersoner. I flere år "lånte" jeg klær av min mor når jeg var alene hjemme. Den gangen var jeg fryktelig usikker på meg selv, skammet meg veldig over disse følelsene og var livredd for at noen skulle oppdage min hemmelighet. På denne tiden skrev en del ukeblader en god del om transpersoner, og jeg ble lettet når jeg så at jeg ikke var alene om å ha det slik. Jeg begynte å dagdrømme om å kunne være jente ganske ofte. Det førte til at jeg når jeg som person var meget maskulin ellers. Hver gang det ble arrangert karneval og kostymefester var mitt høyeste ønske å kunne gå som jente - men jeg turte aldri fordi jeg var redd noen skulle kunne se på meg at jeg likte å ha på meg jenteklær. Jeg følte en enorm lettelse da jeg ble forelsket i jenter.

Kontakt med andre transpersoner
I 20 år har jeg vært medlem i Forbundet for Transpersoner: Det har vært fantastisk å se hvordan det har gått i miljøet med folk oppigjennom årene. Et mangfoldig og bra fellesskap. Mange jeg har hjulpet gjennom foreningen som styremedlem i gjennom mange år, er i dag åpne. Og i disse dager har jeg også kommet også ut som transperson.

Litt mer om meg
Uten all hjelp og støtte jeg har fått i miljøet hadde nok ikke Elin funnet sin egen personlighet. Elin er nok ikke så ulik "broren" i både personlighet og utseende. Men Elin har egne interesser og følelser broren ikke har. Elin kommer først skikkelig i gang når håret er på plass. Det meste i "brorens" liv er helt på plass: hus og bil og jobb og ikke minst en kone som støtter meg i kom-ut prosessen. .

Sommeren 2016: 
5 uker har gått siden min Lillesøster leksa opp for meg da jeg klagde over at jeg ikke kom meg ut av huset i kvinneuttrykk fordi naboene satt ute. "Hvorfor blir du bare ikke åpen om det? Du har ingen barn eller andre å ta hensyn til, du er 44 år og kan ha et godt liv heretter, og det fortjener du".

De 4 neste ukene ble brukt til å tenke. Jeg og kona pratet en hel kveld om det. Hun støtter meg på beslutningen jeg kom til, om at nå er jeg åpen om at jeg er transperson.

Jeg brukte de neste 5 dagene til å informere mine nære og kjære. Full støtte fra søsken. Foreldrene mine likte det ikke. Alle disse visste fra før. 2 andre nære slektninger ble informert i dag, både om Elin og om besluttningen, og det gikk over all forventning.

Heretter går jeg ut og inn av mitt eget hus i det kjønnsuttrykket jeg finner for godt. Og kjører bil deretter. Det sprer seg sikkert fort på bygda dette, men det gjør ingenting. Jeg er ingen kjendis, og skal i alle fall ikke i lokalavisa for dette. Heller ingen kunngjøring på "brorens" FB-profil.

Så i dag er første dag i resten av mitt liv.