- Tyskerne var de beste elskerne!

En augustdag i 1943 kommer Gustav Schreiber (38) til det okkuperte Norge og Bergen. Tyskeren skal jobbe for et firma her som er underlagt Organisation Todt. I vestlandsbyen treffer han bergenseren Charles Petterson (27) som raskt blir hans nære venn og elsker. 

Slutten på forholdet blir brutal, og en av dem må bøte med livet i tysk straffeleir på grunn av «gjentatt utukt med menn».

Under okkupasjonen av Norge fra 1940 til 1945 var det mellom 200 000 og 500 000 tyske soldater i landet. Antallet vekslet med okkupasjonens faser.

Fra våren 1945 ble mange tusen kvinner arrestert på grunn av sine forhold til tyskere. Mange satt internert i flere måneder uten hjemmel i lov eller forskrift. I august 1945 endret myndighetene også statsborgerloven slik at de hadde anledning til å utvise kvinner som hadde giftet seg med tyske menn etter 9. april 1940.

I strid med Grunnloven ble denne ekteskapsanordningen gitt tilbakevirkende kraft. I tillegg ble mange kvinner utsatt for folkedomstolen og snauklipt til offentlig spott og spe.

For norske menn som hadde samme type forhold til tyskere, var det til sammenligning få eller ingen reaksjoner.

skjermbilde_2021-04-09_kl._09.40.31.png

Mange møteplasser

«At tyskerne var de beste elskerne», er det informanten Gunnar (67) som forteller til Rolf Løvaas i et intervju i 1989.

Han hadde ofte tyskerbesøk på hybelen sin, og forteller videre åpent om det lengre forholdet han hadde til den tyske underoffiseren Walter under krigen.

«Han var flott å se til og hadde en fin og hensynsfull måte å være på. Vi var sammen gjennom lengre tid. Noen var nok litt misunnelige blant mine norske homsevenner over at jeg hadde funnet meg en så flott kar. Jeg gjorde det slik at jeg gikk ut med en frakk som Walter tok på seg, og han stakk uniformslua i lommen, da så han helt nøytral ut da han gikk inn i huset.»

Gunnar forteller også i intervjuet om hvor i Oslo de norske og tyske menn møttes. Det var på pissoarene ved Tullinløkka, ved Klingenberg kino, på Stortorget og under Deichmanske bibliotek.

De måtte være veldig forsiktig og diskré.

«Også tyskerne var forsiktige. Jeg hadde den regel at jeg aldri inviterte en tysker hjem første gangen. Jeg gjorde en avtale, og hvis han møtte punktlig og virket ok, så tok jeg ham med meg hjem.»

a-20032_ua_0015_060.jpg

Over hele Norge

Per Kristian Roghell var veldig sentral i det organiserte homolivet i Tromsø på 1970 og -80 tallet. Han forteller om da de arrangerte lørdagskafe og gamlekara fra miljøet i byen kom innom:

«De kunne fortelle om krigen og tyske båter som lå nede ved kaia. Det var fabelaktig med så mange flotte menn i byen! Sjekkeplassene var på kaia ved Mack og bortover til tollboden. De snakket åpent om masse sex med tyske soldater. I motsetning til kvinnene ble de ikke hengt ut etter krigen siden homoseksualitet ikke ble snakket om, sånn fikk de ha disse gode og flotte opplevelsene i fred», sier han i et intervju med Skeivt arkiv i 2018.

«De var hyggelige når de fikk av seg uniformen, ja da bannet de Hitler opp og ned», ifølge Alf, en annen eldre norsk homse fra en by i Nord-Norge som ble intervjuet av Fritt Fram i 1990. «– De var villige», avslutter han.

I desember 1988 tar NRK turen til Vest-Tyskland for å intervjue en hel rekke norske kvinner som i sin tid ble gift med tyskere. Såkalte krigsbruder. Anledningen er at de nå etter en lang kamp kan få tilbake sitt norske statsborgerskap, men bare om de flytter tilbake til Norge. 

Elsa Sender, fra et sted i Nord-Norge, er en av kvinnene som blir intervjuet. Hun svarer følgende på spørsmålet om de føler seg dømt når hun ser tilbake på sine handlinger under krigen:

«Da måtte de jo dømme hele Norge så å si. For det var ikke bare kvinnene som gikk med tyskerne. Det var jo også mannfolkene, som både jobba og.. ja kan man si og…med det ene og det andre. Hvorfor bare vi som gifta oss skulle bli straffa, vi har jo holdt ut med kun én mann hele livet.»

Det er tydelig at hun også kjenner til historier fra hjemstedet sitt som handlet om norske menn og tyske soldater uten at hun utdyper det noe videre.

ob.a12584.jpg

Homoseksualitet ikke et tema

At det ikke var uvanlig med seksuell kontakt mellom norske menn og tyske soldater, bekrefter også Dermot Mack (1914-2001) i et intervju som Turid Eikvam gjorde med ham i 1984, og som i dag er bevart på Skeivt arkiv.

Han snakker om hvordan det var å leve i Oslo under mørkleggingen, og at han merket seg at flere menn enn ellers våget seg ut til treffstedene som var pissoarer og parker.

«Og det var ikke så få tyskere også som.. der hadde de homofile en litt eiendommelig holdning for altså kvinnene ble kalt tyskertøser, men homofile (ler) ble ikke kalt noe.»

Dermot Mack sier videre at han ikke opplevde det som noen utpreget holdning at man ikke skulle treffe tyskere som dukket opp på sjekkestedene. Men at det kanskje burde vært det.

Men Mack refererer også i sitt intervju til en tysk soldat som skal ha blitt arrestert av sine egne under et besøk til pissoaret på Ravnkloa i Trondheim i 1942. Denne soldaten ble visstnok også avslørt som britisk spion, og døde senere i konsentrasjonsleir.

Heller ikke Gunnar fra Oslo så noe problem med omgangen med tyskerne. Han hjalp samtidig en venn i motstandsbevegelsen, og oppbevarte også illegale skrifter, og regnet seg som «jøssing».

«Jeg ser ikke tilbake på krigstiden som en dyster periode. Jeg blomstret opp som ung homofil, noen vil si jeg var en flyfille, javel, men jeg vil si det slik at jeg var glupsk på livet.»

Så hvordan kan det ha seg at mange ser tilbake på okkupasjonstiden som en tid for en blomstrende undergrunn for sex mellom menn når vi vet at nazismen ellers sto for en forfølgingspolitikk mot homofile?

En del av aktiviteten kan ha gått under radaren fordi forbrødring og kameratskap stod sentralt i både norsk og tysk propaganda. 

Homoseksualitet var heller ikke et tema som ble snakket om i vesentlig grad. Erotiske kjærlighetsforhold kamuflert som vennskap kan dermed ha vært lettere å skjule enn det hadde vært i dag.

denkmal_fuer_verfolgte_homosexuelle_berlin2.jpg

I selve Tyskland derimot ble 50 000 menn dømt for homoseksuelle forhold under det nazistiske regimet, og mellom 5 og 15 000 av disse havnet i konsentrasjonsleirer. Det var også i disse leirene de ble merket med den rosa trekanten.

Særlig «Reichsführer SS» Heinrich Himmler stod i spissen for forfølgelsen av homoseksuelle. For å koordinere innsatsen ble «Reichszentrale zur Bekämpfung der Homosexualität und Abtreibung (Rikssentralen for bekjempelse av homoseksualitet og abort) opprettet.

Den norske lovgivningen

§ 213 i den norske straffeloven av 1902 kriminaliserte «utugtig Omgjængelse mellom Personer af Mandkjøn» med fengsel i inntil ett år, men paragrafens tredje ledd sa at påtale bare skulle finne sted når «almene Hensyn» tilsa det.

Paragrafen ble som regel bare brukt i tilfeller der den ene part var under 21 år. Mellom 1905 og 1950 ble 119 menn domfelt.

Både de tyske okkupasjonsmyndighetene og det norske NS-regimet ved politiminster Jonas Lie ønsket å innskjerpe forbudet, men av ulike grunner ble dette ikke noe av. Derimot ble tysk lov brukt i noen tilfeller.

Runar Jordåen ved Skeivt arkiv og Raimund Wolfert ved Magnus Hirschfeld Gesellschaft i Berlin har forsket nærmere på temaet. De har kommet fram til et tall på 15 nordmenn og tre tyskere som ble tiltalt og måtte møte for en tysk domstol i Norge.

Døde i straffeleir

Men tilbake til Gustav og Charles i Bergen. Allerede i 1937 ble Gustav dømt første gang i sitt hjemland for utuktig omgang med menn. Da fikk han en ettårig fengselsstraff. Det var etter at denne var sonet at han fikk jobben i et byggefirma som førte ham til det okkuperte Norge.

Gustav møtte fort Charles da han flyttet til Bergen, og tyskeren skaffet sin venn både jobb på kontoret sitt og lot ham bo i sin leilighet. 

Allerede 15. mars 1944 ble de to arrestert etter å ha blitt angitt av en nabo. Om det var det faktum at det var to menn, eller at det var et utslag av tyskerhat som lå bak angivelsen, vet vi ingenting om.

Tyskerne handlet raskt, og bare åtte dager senere ble Gustav dømt til to år og tre måneders fengsel. Dommen ble bestemt av «Feldkriegsgericht Bergen der 269. Infanterie-Division. 

stolperstein_flensburg_schreiber.jpeg

Straffeutmålingen ble sett i lys av at han var en «Hangtäter» (vaneforbryter), fordi han var dømt for lignende forhold også tidligere. Charles ble også tiltalt og dømt etter den tyske § 175, men hans straff var betydelig mildere, ett år og tre måneder.

Gustav ble sendt tilbake til Tyskland for å avtjene sin straff, og endte livet sitt i straffeleiren Börgermoor 10. januar 1945, bare 40 år gammel.

Charles overlevde krigen og døde først i 1980. Han er begravet på Møllendal kirkegård i Bergen.

Gustav Schreiber fikk i 2007 en såkalt snublestein (Stolperstein) nedlagt i Flensburg, som et offer for nazistene.

17. oktober 2018 går statsminister Erna Solberg på talerstolen i regjeringens representasjonsanlegg og gir en uforbeholden unnskyldning til «tyskerjentene» for behandlingen Norge ga dem.

Denne teksten ble opprinnelig publisert på Gaysir 19. januar 2019.