Wilhelm Reich

Med Du må ikke sove - Wilhelm Reich og psykoanalysen i Norge (2022) gir Håvard Friis Nilsen en grundig innføring i Reichs liv og virke. Friis Nilsen har doktorgrad i moderne politisk historie, er professor i samfunnsfag ved Høgskolen i Østfold og gjesteprofessor ved Sigmund Freud Universität i Wien.

Oppvekst og studier

Wilhelm Reich ble født i 1897 i Galicja i daværende Østerrike-Ungarn (i dag Ukraina), av jødiske foreldre. Etter å ha tjenestegjort som løyntnant under 1. verdenskrig begynte han å studere medisin i Wien. Medstudenten Otto Fenichel tok initiativ til et seminar i sexologi, og åtte studenter møtte opp, deriblant Reich. Disse medisinstudentene satte seg nå inn i det som fantes av litteratur om seksualitet, som Freud, Jung og Havelock Ellis. Reich var uredd og tok direkte kontakt med flere av disse store navnene. Han fikk raskt god kjemi med Freud, og ble etter hvert en del av hans innerste krets.

Å velge denne retningen innen medisin innebar å å gå inn i et intellektuelt og medisinsk kraftfelt som skulle forme psykiatrien i lang tid fremover, og som også inspirerte forfattere og kunstnere internasjonalt.

Som selvvalgt emne for opptaksprøven til Den psykoanalytiske forening valgte Reich "Libidokonflikt og vrangforestillinger i Ibsens Peer Gynt". Incest-tematikk var viktig for både Ibsen og Freud, og Reich fokuserte også på et mulig incest-motiv i Peer Gynt. Han ble opptatt i foreningen etter prøveforelesningen, og begynte under veiledning av Freud å ta imot pasienter i analyse. Han ble også leder av et såkalt "teknisk seminar" i den psykoanalytiske foreningen, hvor han imponerte som fagperson og formidler.

Ekteskap og tidlig karriere

Reich hadde personlig en dramatisk opplevelse i 1920, da han innledet et forhold til en tidligere pasient, som ble syk og døde kort tid senere. Hennes etterlatte beskyldte Reich for å ha skyld i dødsfallet, som de mente skyldtes en abort. Beskyldningene medførte ikke riktighet, men den avdøde kjærestens mor tok sitt eget liv. Det tragiske utfallet til tross, hendelsene fikk verken betydning for Reichs medlemskap i den psykoanalytiske foreningen eller for hans videre karriere. Forhold mellom analytikere og (tidligere) pasienter var utbredt i psykoanalysens tidlige fase. 

I 1922 giftet Reich seg med Annie Pink, som også var en tidligere pasient. Hun studerte medisin, med fordypning i psykoanalyse, og paret tok etter hvert imot pasienter i hvert sitt rom i leiligheten hvor de bodde. Reichs første bok kom i 1925 og var en studie av borderline-pasienter. Han hadde store ambisjoner og ønsket å utvide psykoanalysens virkefelt - fra lette nevroser til mer alvorlige lidelser som til da var blitt sett på som ikke mottakelige for psykoanalytisk behandling. Freud var svært positiv til boken, som var basert på omfattende klinisk erfaring. 

I 1927 utga Reich Orgasmens funksjon, en samling artikler og foredrag han hadde holdt ved ulike psykoanaytiske konferanser. Her introduserte han begrepet "orgastisk potens", som han definerte slik: "Orgastisk potens skal forstås som evnen til å oppnå full forløsning av ens seksuelle behovsspenning, en evne som sjelden er svekket hos sunne individer. Den mangler hos nevrotikere" (Friis Nilsen 2002: 79). Reich ønsket å knytte psykoanalytisk teori enda tettere til medisinen, og redusere innflytensen fra analytikere eller interesserte uten medisinfaglig bakgrunn. Dette skulle komme til å bli et alvorlig stridstema i det psykoanalytiske miljøet. Pioneren Anna Freud - Sigmund Freuds datter - var blant dem som praktiserte psykoanalyse uten medisinfaglig bakgrunn. I denne konflikten sto Reich på motsatt side enn sin mentor. 

Politisk engasjement 

I 1928 tok Reichs liv en ny vending; han meldte seg inn i det østerriske kommunistpartiet. Og han ble ikke et passivt støttemedlem, men deltok i organisasjons- og opplysningsarbeid med stort engasjement. I 1929 dro han på en reise til Sovjetunionen, der han blant annet besøkte Moskvas vitenskapsakademi, hvor han holdt foredrag om marxisme og psykoanalyse. Vel hjemme holdt han foredrag i den psykoanalytiske foreningen om Sovjetunionen og mulighetene for psykoanalyse der. Fra å være en psykoanalytiker med radikale holdninger var han nå blitt en glødende representant for kommunismen på høyt nivå. Om kommunismen og psykoanalysen fremholdt han: "objektivt og uavhengig av ethvert personlig standpunkt er psykoanalysen en revolusjonær teori som har sin plass ved arbeiderbevegelsens side." (Ibid.:173). 

Sammen med en annen kommunistisk lege, Marie Frischauf-Pappenheim, startet Reich det som blir regnet som verdens første seksualrådgivingskontor. Seksualpolitikk ble nå et viktig felt for ham, og på kommunistpartiets forlag Münster ga han ut flere pamfletter om dette. Han holdt foredrag om marxisme og psykoanalyse for tusenvis av tilhørere, og debatterte med nazister i offentligheten. Freud selv hadde et helt annet politisk syn, og mente ønsket om å forandre verden var en illusjon. Hans bok Ubehaget i kulturen var rettet mot Reich. Den mangeårige lojale støtten fra mentoren var i ferd med å ta slutt - fra å ha vært en kronprins i det psykoanalytiske miljøet begynte Reich å bli sett på som et problem. 

Berlin - Danmark - Sverige: 1930 - 1933

I 1930 flyttet Reich til Berlin, hvor han etablerte klinikker i arbeiderklasseområder, drev seksualopplysningsarbeid og publiserte pamfletter. I 1933 ga han ut boken Karakteranalyse, som gjorde umiddelbar suksess, men måtte gis ut på eget forlag, da Reich var blitt for kontroversiell for den psykoanalytiske foreningens forlag. 

Etter Hitlers maktovertakelse i 1933 reiste Reich til Danmark. Han ble godt tatt imot av støttespillere i København, men planen om å starte et læreinstitutt i samarbeid med danske psykoanalytikere ble vanskelig, siden Reich var så kontroversiell i foreningen internasjonalt. Han fikk også avslag på søknad om oppholdstillatelse, grunnet politisk tilknytning. Reich flyttet da videre til Malmö, og pendlet til København for å arbeide. 

Ekteskapet hans med Annie Pink hadde hanglet lenge. Konen og døtrene ble ikke med til Danmark, men reiste i stedet til Praha sammen med en gruppe jødiske psykoanalytikere. Med Reich til København var Elsa Linderberg, som han hadde blitt kjent med året før. Til tross for de dramatiske omstendighetene, med Hitlers maktovertakelse, som jøder i utlendighet, uten varig oppholdstillatelse og med usikker fremtid, beskrev Linderberg dette som en veldig fin tid: "Dette var den rikeste og lykkeligste perioden i mitt liv. Etter andres mening også i hans, tross motgangen og angrepene" (A-magasinet 16.6.1984: 17, gjengitt i Friis Nilsen 2022:183). Og til tross for all usikkerheten, ga Reich dette året ut nok en bok: Fascismens massepsykologi. 

Kongressen i Luzern - 1934

I august 1934 ble den 13. internasjonale psykoanalytikerkongress arrangert i Luzern. Like i forkant av konferansen fikk imidlertid Reich et brev fra den tyske psykoanalytiske foreningen om at han ikke lenger var ønsket som medlem der. Brevet var relativt diplomatisk formulert, Reich ble oppfordret til å vise forståelse - av hensyn til psykoanalysens sak i Tyskland - og med en skandinavisk gruppe under etablering, ville han kunne bli medlem der i stedet. 

På konferansen i Luzern deltok fem representanter fra Norge: Harald Schelderup, Kristian Schelderup, Ola Raknes, Otto Fenichel og Nic Hoel. Harald Schelderup var i 1922 blitt Norges yngste professor, 26 år gammel. Professoratet var i filosofi, som på dette tidspunktet også omfattet den nye disiplinen psykologi. Psykoanalyse var noe som opptok den unge professoren sterkt, i 1925 reiste han til Wien for å gå i læreanalyse, og tre år senere fikk han omgjort sitt professorat til psykologi. Nic Hoel (senere kjent som Nic Waal) var utdannet lege og hadde tatt spesialisering i psykoanalyse i Wien og Berlin. I Berlin delte hun leilighet med dikteren Karin Boye, og hennes prøveforelesning i den tyske psykoanalytiske foreningen hadde tittelen Om brannslukking og homoseksualitet. Kristian Schelderup var teolog og bror av Harald, Ola Raknes hadde doktorgrad i religionspsykologi før han ble psykoanalytiker, mens Reichs tidligere medstudent Otto Fenichel flyktet til Norge i 1933. 

Flere av de norske psykoanalytikerne hadde gått i analyse hos Reich eller kjente ham fra sine opphold i Wien og Berlin. Fra deres side var han sterkt ønsket som medlem i en ny skandinavisk forening. Men i konferansens åpningstale ble det advart mot psykoanlytikere med for aktive politiske overbevisninger, med tydelig adresse til Reich, og senere samme dag fikk han vite at han var eksludert - både fra den tyske og den internasjonale foreningen. De norske representantene gikk opprørt på talerstolen og tok ham i forsvar. Eksklusjonen til tross, Reichs avslutningsforedrag på konferansen ble møtt med stor jubel.

Noen formell begrunnelse for eksklusjonen av Reich var aldri blitt gitt. Kristian Schelderup skrev dette i en rapport like i etterkant av konferansen: 

På kongressen ble spørsmålet om den norske psykoanalytiske gruppes opptak i den internasjonale forening drøftet. Den norske gruppe ble stiftet i fjor høst, og består av fem utdannede psykoanalytikere, som på forhånd tilhørte dels sveitsergruppen, dels berlinergruppen. Spørsmålet om den norske gruppes godkjennelse vakte adskillig diskusjon, idet politiske overveielser i forbindelse med den landflyktige dr. Wilhelm Reich, som er kommunist og eksludert av den tyske gruppe, ble blandet inn. Den internasjonale forenings sentralstyre ønsket å sikre seg at den norske gruppe ikke opptok dr. Reich som medlem, og da den norske gruppe ikke ville forplikte seg hertil, stilte sentralstyret forslag om at den norske gruppe foreløpig ikke skulle anerkjennes. Etter en stormfull debatt på generalforsamlingen viste det seg imidlertid at storparten av forsamlingen sto på den norske gruppens side; sentralstyret trakk til slutt sitt forslag tilbake, og det endelige resultat var at den norske gruppe enstemmig ble tatt opp i den internasjonale forening. (Friis Nilsen 2022: 235)

Norge 1934 -1939

I etterkant av kongressen i Luzern ble Reich invitert av Harald Schelderup til å forelese ved Universitetet i Oslo. Han kom til Norge i oktober 1934, og flyttet inn i et hus eid av Sigurd Hoel. Med seg hadde han samboeren Elsa og en elev fra Wien, som gikk i læreanalyse. De fem årene han tilbragte i Norge skulle bli innholdsrike.

Det begynte bra. Ved hjelp av sine støttespillere fikk Reich positiv omtale i offentligheten, blant annet med et essay skrevet av Sigurd Hoel og publisert i tidskriftet Fritt Ord, som Kristian Schelderup var redaktør for.

I tillegg til det lille miljøet av psykoanalytikere var flere fremstående norsk forfattere svært fascinert av psykoanalysen. Andre kunne imidlertid styre sin begeistring. Litteraturkritikeren Fredrik Ramm skrev: "Den skade en fordrukken voldtektsmann gjør et barn er liten, sammenlignet med den som en Sigurd Hoel, en Hans Backer Fürst, en Rolf Stenersen, en Karo Espeseth kan gjøre ved sin litterære virksomhet". (Friis Nilsen 2022: 165)

Schelderup arbeidet nå for å sette igang fysiologiske undersøkelser om seksualiteten, med Reich på laget. Disse studiene var både revolusjonerende og kontroversielle; til nå hadde seksualiteten vært nærmest et ukjent terreng innen fysiologien. Reich fikk også snart etablert et eget forskningsinstitutt, finanisert av velstående støttespillere. Det første forskningsprosjektet han etablerte i Norge ble imidlertid preget av konflikt og manglende resultater. Reich ønsket å bygge bro mellom psykoanalysen og naturvitenskapen, med kreftforskning som et nytt hjertebarn, men de naturvitenskaplige miljøene var verken imponert over hans teorier, forsøk eller analyser. Han hadde like fullt fremstående personer hos seg i behandling, blant dem Harald Schelderup selv, Sigurd Hoel og Arnulf Øverland. Øverland skrev Du må ikke sove! mens han gikk i analyse hos Reich, og mente selv analysen var direkte opphav til diktet.  

Siden 1933 hadde Reich hatt kontakt med Lev Trotskij via brev, og da han kom til Norge fikk han møte Trotskij personlig. Trotskij hadde lenge hatt en interesse for psykoanalysen, mens Reich, som så mange vesteuropeiske kommunister, så med uro på Sovjetunionens utvikling under Stalin, og opplevde Trotskij som en intellektuell kraft som kunne ta kommunismen en annen og bedre vei. Men fra 1937 utførte sovjetisk etteretning en rekke drap på Trotskij-sympatisører, også utenfor Sovjetunionen. Fra nå av levde Reich i frykt for sitt liv. 

Reichs forskning gikk i stadig mer eksperimentell retning. Etter hvert ble tilbakemeldingene på hans faglige arbeid direkte fiendtlige, med anklager om pseudo-vitenskap. Psykiateren Johan Scharffenberg skrev i Arbeiderbladet 16.04.1938: «Spørsmålet er om Dr. Reich er et geni som hans menighet tror, en halvstudert røver, eller – som enkelte vil mene – en psykopat». (Friis Nilsen 2022: 353) Rasistiske og antisemittiske holdninger kom også frem i den voksende offentlige debatten rundt Reichs virke. Redaktøren i avisen Fritt folk skrev: «Som vanlig lurer jødene oss. Hans rasefelle Magnus Hirchfeld hadde også et stort «vitenskaplig laboratorium» i Berlin, det viset seg senere å være et bordell». (Ibid.: 360)

Denne kritikken var ikke bare en personlig påkjenning, men skulle få direkte konsekvenser for Reichs oppholdstillatelse i Norge. Politiet tok kontakt med Det medisinske fakultet for å få en uttalse om Reichs arbeid. Hans støttespillere tok ham i forsvar, men kritikken mot Reich kom nå både fra høyre og venstre politisk, samt fra vitenskaplig hold. Oppholdstillatelsen hans ble ikke forlenget. Ved hjelp av sin venn Bronislaw Malinowski fikk han imidlertid tilbud om en stilling ved New York School of Social Research, noe han takket ja til. Reich fortsatte forskningen sin frem mot avreise, og kom nå på sporet av det han skulle kalle orgonenergi.

USA 1939 - 1957

Reich reiste til USA 19. august 1939, med siste skipsavgang før krigen brøt ut. Samboeren Elsa valgte å bli igjen, hun hadde fått jobb og nettverk i Norge, og ønsket ikke å flytte på nytt.  

Den tidligere kretsen rundt Reich ble preget av splittelser. Harald Schelderup opplevde at Reich hadde forårsaket at både han selv og psykoanalysen hadde kommet i et dårlig lys. I en ny bok om psykoanalytisk teori og praksis, Nevrosene og den nevrotiske karakter, tok han et oppgjør med sin tidligere venn og kollega. 

Reich, som hadde håpet på et vitenskaplig gjennombrudd, var blitt latterliggjort i Norge. Nå startet han nok en gang på nytt, denne gang som førsteamanuensis på åremål i New York. Han foreleste og bygget opp et laboratorium i huset han leide, og gradvis knyttet han til seg en ny gruppe av interesserte. Han giftet seg også igjen, og fikk en sønn.

Som jøde og tidligere kommunist og trotskist hadde han mye å frykte. 21. august 1940 ble Lev Trotskij selv drept i Mexico. For Reichs del var det ikke sovjetisk, men amerikansk etterretning som kom på døren. Han ble arrestert, grunnet sin kommunistiske bakgrunn, men med den offisielle begrunnelsen at han var en "enemy alien" - en innvandrer fra en fiendtlig stat. Reich ble imidlertid løslatt 3 uker senere, etter at flere kunne bekrefte at han hadde revurdert sitt syn på Sovjetunionen etter Stalins overtakelse. 

Etter at han flyttet hadde Reich hatt lite kontakt med sitt norske nettverk. I USA fortsatte han sin eksperimentelle kreftforskning. Kritikken fra vitenskaplig hold vedvarte, men ved hjelp av en ressurssterk sponsor kunne han kjøpe en stor eiendom, med hus og laboratorium. Eiendommen døpte han Orgonon. Han ga også ut flere bøker; den vitenskaplige selvbiografien The function of the orgasm, The discovery of the orgone, vol. 1. og The cancer biopathy, The discovery of the orgone, vol. 2. Utgivelsene var basert på egen forskning innen en disiplin han selv hadde utviklet, på sitt eget institutt, og var følgelig kontroversielle. Men Reich var overbevist om orgonenergiens egenskaper. Han utvikles også en cloudbuster, bestående av ti lange rørpiper koblet til vannslanger, som han mente kunne skape og fjerne skyer. 

Reich ble så anmeldt for å ha solgt såkalte "orgonskap", noe som ble vurdert som kvasi-vitenskap. Etter en rettsak i 1954 ble både bøker og orgonskap brent og makulert. Så fulgte en ny rettsak, med anklage om å ha transportert orgonskap over delstatsgrensen - og med det, ha vist manglende respekt for retten. Han fikk nå en stor bot og ble dømt til 2 år i fengsel. Reich startet soningen i mars 1957 og døde i fengsel i november samme år, av hjertesvikt. Nic Waal og Ola Raknes skrev en nekrolog om ham som ble publisert i norske aviser.  

Reich og homoseksualitet 

For Freud var ikke homoseksualitet noe som var avgrenset til en liten minoritet, men en komponent i alles driftsliv. Freuds grunnleggende teori om seksualiteten er i grove trekk at barnet går gjennom flere stadier på veien til en sunn og normal heteroseksualitet. Homoseksualitet blir da et resultat av at seksualiteten er blitt stående fast, fiksert, på et primitivt stadium. Freud så homoseksualitet som en perversjon, men ikke som en sykdom. Det var den latente homosekualiteten, den som ikke ble levd ut, som skapte nevroser. Freud framholder i høyste grad heteroseksualitet som en forutsetning for et sunt og velfungerende liv, men er også avdramatiserende, i og med at han ser på homoseksualitet/biseksualitet som noe iboende i alle. 

Reich, på sin side, utviklet etter hvert et annet syn på seksualiteten. Han mente mennesket på bunnen er godt og harmonisk, men at ytre faktorer, som seksuell undertrykking, førte til at det dannet seg et skall eller "panser" som hindret den frie og normale utviklingen. Panseret så han helt konkret som muskelspenninger og stivhet i kroppen. Med dette utgangspunktet var ikke folk perverse, antisosiale eller homoseksuelle i utgangspunktet, men kunne bli slik som konsekvens av manglende rom for sunn seksuell utvikling. 

Kommunisten Reich, og senere hans tilhengere, knyttet denne undertrykkingen til samfunnsmessige og historiske krefter - patriarkatet. Et samfunnsystem skapt for å kontrollere individene gjennom angst og underkasting, med nevroser og perversjoner som resultat. Dette relaterte Reich direkte til fascismen, og mente en seksuelt undertrykt og nevrotisk befolkning lett lar seg lede av førere som etablerer strenge lover og forventer underkastelse. Å lære folk å overkomme sin frykt for seksualiteten var med det en antifascistisk og revolusjonær aktivitet (Jordåen 2022).

Arven etter Reich

Reich hadde et mål om å bygge bro mellom psykoterapien og naturvitenskapen, men han fikk aldri det vitenskaplige gjennombruddet og anerkjennelsen han hadde håpet på.

Hans tidlige psykoanalytiske arbeid har imidlertid vært viktige bidrag til fagfeltet. Med Den impulsive karakter var han den første til å fortolke fenomenet borderline-personligheter. Karakteranalyse er blitt stående med varig verdi, og Fascismens massepsykologi er oversatt til over tjue språk og leses den dag i dag.

En rekke av dagens retninger innen psykologi er delvis inspirert av hans arbeid, som gestaltterapien. Hans elev Alexander Lowen gjorde i 1980 suksess med boken Fear of life, som ble en internasjonal bestselger.

Reich har også satt spor etter seg på kulturfeltet. Blant annet ble beat-forfattere inspirert og bygget sine egne orgonskap. Jazzmusikeren Gil Evans gikk i terapi hos en av Reichs elever, og laget låten Orgone, som han spilte inn med Miles Davis. Sigurd Hoels siste roman, Trollringen (1958) har en hovedkarakter som tydelig er bygget på Wilhelm Reich. Og i John Lennons låt Mind Games (1973) ligger en referanse til Reichs blå orgonenergi:

«out of the blue life energy, like a UFO you came to me”.