Her møttes Kristianiahomsene

Da 18 år gamle Erling Næss (1895-1992) flyttet til Kristiania i 1913, møtte han, i motsetning til hittil vedtatte sannheter, et etablert miljø av manneelskende menn.

Bare to år før hans død, ville tilfeldighetene at denne kunnskapen ble tatt vare på for ettertiden, da jeg hadde gleden av å intervjue ham for Det norske forbundet av 1948 sin avis Fritt Fram.

Med sin skarpe hukommelse ble Næss en gullgruve til informasjon om Kristianias homoliv, et miljø som ifølge politi- og domstolsarkivene kan spores tilbake til sent 1800-tall.

Det ser ikke ut til at tidsåndens knugende trykk la noen vesentlig demper på manneelskende menns humor, stolthet eller kjærlighet.

Til tross for lovforbud, pengeutpressing og polititrakassering har jeg avdekket et nettverk av møtesteder eller erotiske oaser (jf. artikkel IV: Andersen, 1987) i hovedstaden rundt 1913.

Fremveksten av homoseksuelles treffsteder ser liksom i andre land ut til å falle sammen med etableringen av offentlige parker, trafikknutepunkter, offentlige urinaler og private vennskapsnettverk på siste halvdel av 1800-tallet.

Som i mange byer var det kanskje viktigste trafikknutepunktet Hovedbanen. På Østbanen kunne man få seg et tilfeldig nummer eller en kjæreste for livet. Hallen, inkludert det underjordiske toalettet kan spores tilbake til 1909. I politiets journal over sedelighetsforbrytere ser vi, i følge historiker Runar Jordåen, et tilfelle der to menn møtte hverandre det året.

Hovedstadens øvrige infrastruktur var også på plass da Erling Næss ankom Kristiania, inkludert homsenes typiske crusingområder eller "erotiske oaser". Innen byens daværende grenser fantes det i 1911 hele 73 pissoarer eller "grønne hus" spredt utover hovedstaden.

Tehusene var jevnt fordelt over hele byen. Avstanden skulle ikke være for stor fra det ene urinalet til det andre.

For ihuga nattevandrere var "lysløypa" et kjent fenomen. For å unngå å vekke mistanke, skulle man ikke oppholde seg for lenge på ett sted om gangen. En slik rute kunne bestå av et dusin stoppesteder.

Erling Næss var, ifølge ham selv, ikke den som rente ned byens toaletter. Men han identifiserer blant annet Studenterlunden som et tidlig møtested, der kroppsspråk og koder var vesentlig for å oppnå kontakt, uten å bli avslørt av utenforstående. Der satt Erling allerede på 1910-tallet, istedet for å være alene på hybelen i Sofies gate.

De mest spennende benkeradene sto ifølge Næss mellom Rosenkrantz' gate og Universitetsgata. Her satt homser på benkerekkene i håp om at drømmeprinsen skulle dukke opp. Man promenerte opp og ned for å skaffe seg overblikk. Dersom du fikk kontakt med en spennende kar, kunne du dumpe "tilfeldig" ned på benken ved siden av. Så kunne man si noe i all uskyldighet. Noen ganger kunne det være full klaff, hvilket kunne bli starten på langvarige vennskap eller kanskje et nummer for natten med en marinegast på gjennomreise.

Hvorvidt homopioneren Bjørnstjerne Bjørnson satt på disse benkene, vet vi ingen ting om. Men Erling Næss' senere arbeidsplass tvers over gaten, Westend Hotel i Karl Johans gate 45, var Bjørnsons faste tilholdssted når han besøkte hovedstaden, inntil sin død i 1910.

Tostrupkjelleren to kvartaler lenger ned kunne skryte på seg å ha hatt Bjørnson som stamgjest.

Det er som om Bjørnstjerne Bjørnsons liberale ånd fremdeles satt i veggene, da Erling Næss kom til Kristiania i 1913. Erling beskriver Tostrupkjelleren som et sted der det vanket homser allerede før første verdenskrig.

 - Jeg var svært fattig på den tiden, fortalte Erling. I Tostrupkjelleren fikk vi kaffe og smørbrød for under 60 øre.

En sedelighetsdom i Oslo meddomsrett fra 1928 underbygger bildet av Tostrupkjelleren som en tidlig møteplass. En 41 år gammel mann oppsøkte en mannlig kokk på Tostrupkjelleren. De gikk så hjem til kokkens rom og hadde seksuell omgang og dette ble de dømt for.

Slottsparken kunne være et rolig sted å trekke seg tilbake etter et besøk i Tostrupkjelleren eller Studenterlunden. Slike grønne oaser ble ifølge Erling tumleplasser for byens homoseksuelle på tidlig 1900-tall.

I følge Runar Jordåen kan politijournaler bekrefte dette bildet. En 30 år gammel farmasøyt hadde i 1915 fått advarsel for å ha “faaet med sig en gutt paa 15 aar op i Slottsparken og taget ham i skrævet udenpaa benklæderne og ville have gutten til at gjøre det med ham.” (Jordåen 2003, 72) En lignende sak fra samme sted er nedskrevet fra 1923.

På vestkanten var skogen bak dagens Monolitten i Frognerparken en grønn oase for homser allerede i 1914 (Andersen, 1987, 50).

- Men noe spesielt godt besøkt sted var det ikke den gangen, sa Erling Næss. I mange år var det forbudt å gå inn der, antagelig i forbindelse med byggingen av Vigelandsanlegget etter jubileumsutstillingen i 1914.

Det underjordiske toalettet i Birkelunden ble nylig gravd opp i forbindelse med legging av nye trikkeskinner i Thorvald Meyers gate.

- Her var det både vold og drap, fortalte Erling. Allerede før krigen skjedde det første mordet i det underjordiske toalettet og senere ble det flere.

Toalettet ble plugget igjen i 1975 etter å ha tjent som avtrede og crusingområde siden 1920.

Stensparken er fremdeles en av Oslos mest populære grønne oaser med over 1800 medlemmer på nettsiden Gaysir. Stedet har antagelig vært benyttet før kommunen bygget det nå fredede urinalet Kjærlighetskarusellen i 1937, mente Erling Næss.

10._treffsteder_1915.png

Grønne firkanter er grønne hus eller støpejernsurinaler. Andre treffsteder før første verdenskrig var blant annet Karl Johansgate, Slottsparken, Sofienbergparken, Vestbanen, Østbanestasjonen, Kinematograf-theatret, Hasvold bad og Dasslokket - underjordisk toalett fra 1914.

Fra Stensparken i nord, lå homooasene som perler på en snor nedover Pilestredet. Fra det grønne huset "Ventehallen", vis a vis daværende Conrad Langgårds tobakksfabrikk var ikke veien lang til en kaffeprat hos "Mor i nøden". Erling Næss sitt hospits i Dalsbergstien 21 er et tidlig eksempel på en uformell sosial institusjon for samfunnets "uønskede elementer" 20 år før etableringen av DNF-48.

Én gang i uka spaserte Erling fra Sofies gate til Bislett bad, som var et av de mest moderne badeanlegg i Norden ved åpningen i 1920.

- Her kunne man kombinere det nyttige med det behagelige, fortalte Erling. Inngangen kostet 25 øre.

- Men Torggata bad var kanskje det beste av stedene. Et skjønt sted for homofile, men man måtte selvfølgelig være veldig forsiktig, understreket Erling. Om sommeren var vi på “Neven" eller Ingierstrand. Flere fortalte meg at det var et sted man kunne treffe homser.

Byens østkant hadde også et fristed så tidlig som 1910-tallet. Lenge før høyblokkene på Enerhaugen, følte homofile seg velkommen på restaurant Olympen i Grønlandsleiret.

Avholdsmannen Erling Næss besøkte stedet sammen med en venn.

- Han fortalte meg om de homofile som vanket der, og pekte dem ut for meg den ene etter den andre, avslutter Erling Næss.

Selv om de ennå ikke kalte seg "homoseksuelle" eller "homofile", så hadde etter alt å dømme Kristianiahomsene, på tross av et fiendtlig samfunn, en subkultur allerede på 1910-tallet, som var med på å legge grunnen for et homoliberalt Norge over hundre år senere.

Apropos:

Kim Friele forteller om den tidlige skjulte homoseksuelle subkulturen "som ble selve grunnlaget DNF-48 kunne tufte sin virksomhet på.”

Kim Friele: Oslo 2000. Byen som fristed for homofile og lesbiske. Foredrag på Bymuseet i Oslo 14.11.2000.