Kjennetegn på en tidlig homoseksuell subkultur

Min perle av en informant, Erling Næss, som jeg intervjuet for avisa Fritt Fram i 1990, beskrev Kristianias etablerte homonettverk fra tidlig 1910-tall med sin egenartede kultur, galgenhumor og stolthet, samt kallenavn og signalkoder for å komme i kontakt med likesinnede uten å alarmere omverdenen.

Runar Jordåen skriver i sin hovedoppgave i historie fra 2003, at det fantes møtesteder for likekjønnsseksualitet i Kristiania/Oslo på 1910-tallet. Men det tok tid før 1800-tallets "sodomi" og "pederasti" ble avløst av begrepet "homoseksualitet" i medisin, presse, skjønnlitteratur, rettsaler og opinion.

Fantes det en så tidlig "homoseksuell subkultur" i Kristiania?

Og hvilke sosiale trekk karakteriserer i så fall et slikt tidlig miljø?

Den danske sosiologen Henning Bech lister opp ulike kjennetegn han mener må være tilstede ved en homoseksuell subkultur på 1800- og store deler av 1900-tallet:

Selvidentifisert gruppe, spesielle møteplasser, spesielle tidspunkter, kontakt- og omgangsformer, tilfeldige møter, pengeutpressing og prostitusjon.

For egen regning har jeg lagt til Motstand og stolthet, Vennskap og kjærlighet, samt 1900-tallets typiske "kjønnsinversjon" som ett av flere språklige midler til å avgrense en subkultur (Johnsen, 2001).

Stemmer så disse karakteristika med forholdene i Kristiania i perioden 1913-1925, da Erling Næss kom til byen og etablerte seg?

1. Selvdefinert gruppe

De manneelskende karene i Erling Næss sitt liv var nok selvidentifiserte homofile/homoseksuelle slik Næss beskriver dem på 1930-tallet. Men hva med 1913, da han meldte flytting til Kristiania?

Erling jobbet tidlig på Hotell Westend i Karl Johans gate 45, der Hard Rock Cafe ligger i dag. Den tyskinspirerte Groschgården på hjørnet av Universitetsgata, hadde ifølge en Kristianiaguide fra 1902 elevator og 30 værelser og prisene kunne variere fra kr 1,50 til kr 6,- for et rom. Da var imidlertid "lys, ildning og betjening" inkludert.

Og "betjening" fikk gjestene åpenbart!

Erling forteller:

- Jeg fikk erfare at mennesker jeg så opp til var homofile. Mange av dem var gjester på hotellet. "De var mye eldre enn meg, og de kunne ikke skjønne at jeg var så uvitende", fortalte Næss da jeg intervjuet ham i 1990.

- De begynte gjerne å snakke om kvinnfolk, men penset etterhvert inn på sin interesse for menn. Til å begynne med misforsto jeg opplegget. Jeg trodde at de skulle ha penger av meg. Men det var det jo aldri snakk om. Dette var ærlige og godmodige mennesker som jeg fikk tillit til. Det fantes ikke kjekkere folk enn dem. Så gikk vi på deres hotellrom samtidig som jeg måtte passe jobben min.

At Erling var så "uvitende" tolker jeg som at her var det et miljø, en subkultur, med etablerte og uskrevne ”sannheter”.

Når venner tar med unge Erling til Ingierstrand bad eller restaurant Olympen på 1910-tallet og peker ut den ene homofile etter den andre, så tolker jeg dette også som at man oppfattet seg som en egen definert gruppe i samfunnet.

2. Spesielle møtesteder

Framveksten av et moderne bysamfunn med såkalte erotiske oaser som parker, promenadegater, pissoarer, bad, kinoer, trafikknutepunkter og vennskapsnettverk, er ifølge Henning Bech en forutsetning for fremveksten av en mannlig homoseksuell subkultur og i neste omgang en organisert homobevegelse.

I siste artikkel i denne serien dokumenteres dette tidlige nettverket.

3. Spesielle tidspunkter.

Jeg har flere kilder på hvordan homoseksuelle gjennom tidene kunne forbli anonyme på offentlige steder i nattens mulm og mørklagte pissoarer der lyspærene ble knust eller skrudd ut.

I NRKs serie Rødt, hvitt og skrått fra 2010 poengterer Rolf Monsen og Ingebrigt Flønes at "om natten kommer alt for en dag".

- Homselivet blomstrer jo om natten, sier Ingebrigt Flønes.

- Ja, vi er nattens barn, legger Rolf Monsen til.

Mine kilder dokumenterer hvordan mørkleggingen fungerte f.eks. på funkisurinaler som Schous plass, de underjordiske i Bygdøy Allé og Professor Dahls gate og ikke minst i det grønne huset "Cheval" i Pipervika som var et svært populært jernurinal under 2. verdenskrig.

Erling Næss bekrefter at dette også var tilfelle før første verdenskrig: "Homsene gikk som oftest ut etter mørkets frembrudd". Næss nevner konkret Karl Johans gate, Slottsparken og Birkelunden som treffsteder i nattens mulm.

4. Spesielle kontakt- og omgangsformer

Til ulike tider og i ulike vestlige land har signalkoder og taust språk karakterisert homoseksuelle subkulturer, ifølge Bech (1987) og Bjørnshagen (2015). Og det lange intense blikket står i en særstilling:

- Gutter er gutter, og de innviede, og de som gjerne ville være det, de sender hverandre de samme blikk i Hong Kong og på Hamar, i New York og på Nesna. De samme øyekast krysser luften i dette underlige helårssommerferieparadiset, skriver Hans P. i Brev fra Sodoma.

Eller for å si det med Heinrich Himmler (1937):

- Disse mennesker kan kjenne hverandre igjen på blikket, tvers over en hel sal. Hvis det på en dansetilstelning befinner seg 500 menn, så vil de innen en halvtime er gått finne ut hvem som har samme legning som seg selv. Hvordan dette foregår kan vi normale mennesker overhodet ikke forstå (Andersen, 1987, 75).

5. Tilfeldige møter

Selv om vennskapsnettverk og varige forhold ble etablert på de erotiske oasene, la taushetens og begjærets koreografi opp til anonyme møter der man utvekslet kroppsvæsker fremfor personlige data på Østbanestasjonen, i folkebadene og i Frognerparken.

7._tilfeldige_mcter_ystbanen_sightseeing_nrk_dagsrevyen_270614.png

6. Pengeutpressing

 Pengeutpressing betegner nok også tidligere homoseksuelle subkulturer, kanskje helt tilbake til slutten av 1880-tallet, og kan dokumenteres til langt opp på 1960-tallet.

 Blant annet ble professor Ebbe Hertzberg presset for penger i 1885 og en ung telegrafist klarte til slutt å drukne seg etter å ha blitt presset for betydelige beløp i 1895.

 Overfall og pengeutpressing av homofile var et vedvarende trekk ved homolivet. For Kim Friele ble det et viktig argument for å fjerne straffelovens paragraf 213 i 1972.

 7. Prostitusjon

 "Jeg er ikke billig, jeg er gratis", overhørte jeg en skrulle rope ut med høy pipestemme på London pub i 1997. Prostitusjon og samtykkende homosex er to ulike fenomener. Allikevel har mannlig prostitusjon foregått på homoseksuelles arenaer siden slutten av 1800-tallet og kan nok betraktes som et kjennetegn på homoseksuell subkultur.

Martin Halsos skriver i sin hovedoppgave i historie (1999/2001): "Hvor lenge unge gutter har solgt seg til andre menn i Kristiania/Oslo vet man ikke. Antagelig var handelen etablert før århundreskiftet".

Under arbeidet med boka ”De forsvant bare…”, ble Kim Friele på sin side slått av hvor mange saker i årene 1880-1925 som dreide seg om betaling for seksuelle tjenester mellom velhavende menn og unge gutter.

En 35 år gammel skuespiller og en 15 år gammel gutt ble dømt for sex mot betaling etter å ha møttes på Samlagets restauration i Akersgaten i 1889 (Jordåen, 2003). Martin Halsos har funnet lignende saker fra 1911, 1921 og 1930.

8. Motstand og stolthet

Jeg vil påstå at galgenhumor og gryende stolthet også var et kjennetegn ved tidlige homoseksuelle subkulturer.

Kunsthistoriker Anna Nafstad, som har studert den amerikanske maleren Charles Demuth på begynnelsen av 1900-tallet, forteller, med historieprofessor George Chauncey som kilde, at det ofte var en sterk samholdsfølelse homoseksuelle menn i mellom. De samlet seg på barer og restauranter og gjorde narr av verden som gjorde narr av dem.

Hans W. Kristiansen skriver i Masker og motstand (2008) at de eldre homsene på toalettene drev en egen form for motstandskamp som ble et viktig forarbeid for frigjøringen etter 1970.

Mitt eget materiale viser også, at til tross for lovforbud, utpressere og polititrakassering, så lå det både humor, stolthet og utholdenhet i eldre homofiles beretninger tilbake til første verdenskrig.

På trekkfulle og stinkende støpejernsurinaler trosset trauste homser trofast bitende kulde og isglatte gulv under mottoet: ”Kjemp for alt hva du har kjært” (Skeid 1990, 30-31).

Homooasene fikk ironiske eller romantiske navn som Sirkus sjumann, Bel Ami og Lyckliga gatan allerede mens byen het Kristiania. Og sørgetog eller kransenedleggelser var ikke uvanlig når myndighetene stengte homsenes katedraler.

9. Vennskap og kjærlighet

Forskeren Wilhelm von Rosen la dessuten vekt på homoseksuell subkulturs rolle for vennskaps- og kjærlighetsforhold mellom menn.

Kunsthistoriker Anna Nafstad forteller at "leger ble ofte forskrekket over å finne ut at homoseksuelle ble forelsket, opplevde gjengjeldt kjærlighet og kunne leve lykkelige og sunne liv".

I sin studie av sedelighetsdommer i perioden 1905-1950, finner Martin Halsos at det vanligste var at domfelte homoseksuelle på 1910- og 1920-tallet møtte hverandre flere ganger og at noen levde i følelsesmessige forhold.

Mønsteret kan stemme overens med Hans W. Kristiansens undersøkelser av homofile parforhold i Innlandet tilbake til 1910.

Jeg har ingen indikasjoner på at Erling Næss på noe tidspunkt levde i noe likekjønnet parforhold. Men hans historie om Lassemaia viser vel at homofiles liv også i tidligere tider kunne være mer enn et hastig knull på et toalett.

"Lassemaia" og "Olava Dampbåt" var kjærester gjennom mange år. Olava skulle arve Lassemaia. I begravelsen satt han og viftet med papirene for å ergre den nærmeste familien. Presten så dette og spurte Olava: "Er du broren til avdøde?" "Nei", svarte Olava, "jeg er en arving". Familien fikk ingen ting etter Lassemaia. Olava arvet alt.

10. Kjønnsinversjon

Slik vi ser eksempel på i denne siste historien, vil jeg mene at også "kjønnsinversjon", eller kvinnelige kallenavn på mannlige homofile som f.eks. "Mor i nøden", i flere tiår var et definerende kjennetegn på tidlig 1900-talls homokultur. Dette temaet vil jeg gå nærmere inn på i en senere artikkel.

Utifra de 10 overstående kjennetegn, vil jeg vurdere det som overveiende sannsynlig at det eksisterte en homoseksuell subkultur, med ulike arenaer og et omfattende nettverk av treffsteder i 1910-tallets Kristiania. Dette er betydelig tidligere enn det som hittil har vært mulig å dokumentere (Rian 2001, 43; Friele 2000; Halsos 2001, 140).

I siste artikkel i denne serien skisseres det nettverket av "erotiske oaser" som møtte unge Erling Næss da han ankom Kristiania i 1913.

Apropos:

Begrepet Erotiske oaser stammer fra Edward Delphs "Silent Community" ("Erotic oases", 1978) som beskrivelse på homofiles treffsteder i det offentlige rom. Bjørge Andersen lanserte begrepet erotiske oaser på norsk i sin hovedoppgave i sosialantropologi fra 1987. Andersens beskrivelse av reglene for taus kommunikasjon ble en viktig inspirasjonskilde da jeg skulle skrive om temaet i Fritt Fram tre år senere (Skeid, 1990, 30-33).