Økonomi og tidsånd 1900-1925

Som sønn av en lutfattig husmann på Vestlandet, møtte han et Kristiania preget av verdenskrigen, med dyrtid, mangel på mat og brensel, mens spekulasjon og jobbetid ga profitt til andre.

I perioden 1896-1933, var Tyskland sentrum for en homopolitisk frigjøringsbevegelse.

Bjørnstjerne Bjørnson skrev i Dagbladet allerede i 1891 at homoseksualitet måtte avkriminaliseres. Og ti år senere ble han internasjonalt kjent som homoforsvarer ved å gi sin støtte til den tyske seksualforskeren Magnus Hirschfelds kampanje mot den tyske straffelovens § 175 som kriminaliserte sex mellom menn.

4._bjcrnstjerne_bjcrnson_folkemuseet_0837.jpeg

Men tidsånden var på langt nær klar for Bjørnsons liberale holdninger.

- Vi følte oss som jagede forbrytere, fortalte Erling Næss til avisa Fritt Fram i 1990.

Gater, torg og crusingområder fikk fra 1890-tallet elektrisk belysning, hvilket bokstavelig talt "opplyste" det øvrige samfunn om "den homoseksuelle kulturbølgen" hvis umoral allerede hadde oversvømmet Berlin, København og Stockholm (Koren, 1907).

På slutten av 1800-tallet erstattet man den vage formuleringen «omgjængelse mot naturen» med «utuktig omgjængelse mellem mandfolk» - i tråd med en økt bevissthet om at det fantes homoseksuelle menn som hadde sine møtesteder – parker og pissoarer etc.

Moralsk panikk

Årene rundt 1907 kan regnes som et tidsskille da ordet "homoseksuell" begynte å dukke opp som nyord i norsk presse, blant annet i forbindelse med Eulenburg-affæren i Tyskland og "Den store sedelighedssag" i København. Vi kjenner også til saker mot homoseksuelle i Stavanger og Kristiania i 1909. Den moralske panikken bredte seg da skipsmekler Fridtjof Sundt i Bergen ble avslørt, hvilket nærmest førte til en "åndskamp" i avisene.

Med avisen Arbeidet i spissen tok et folkemøte med 700 voksne menn til orde for tiltak mot "perverse og degenererte" personer. På den annen side rykket overlege Henrik A. T. Dedichen inn til forsvar for homoseksuelle i avisa Social-Demokraten. Inspirert av den tyske homobevegelsen, advarte han mot pengeutpressing av homoseksuelle. Han ville forebygge selvmord og avskaffe straffelovens §213. Homoseksualitet var, ifølge Dedichen, en medfødt sykdom, hvis natur vedkommende ikke kunne endre og noe som burde anses som en privatsak.

Homoseksualitet var nytt og skremmende. Det ble sammenlignet med Romerrikets fall. Homoseksualitet, pedofili og prostitusjon ble systematisk sammenblandet i avisenes overskrifter til langt ut på 1960-tallet. Homoseksuelle menn var farlige for barn, unge.. og ikke minst for kvinner, slik vi ser det i to norske romaner fra 1912 og 1913.

Ordet "homoseksuell" eller "homoseksualitet" forekommer ikke i bøkene I skyggen av Karl Johan og Drude Helmers egteskap. Kjærligheten uten navn blir lagt i munnen på forsmådde hustruer. Mennene blir beskrevet som "væmmelige halvmænd med frivol jargon", som drikker "søte klissete vine" og "vrikker sig frem til alle stillinger". Denne "degenererte race kvæler manddommen, dekker kunsten og literaturen med sit slim og forpester hjemmene med sin giftige aande."

Bøkene fikk gode anmeldelser og ble lest av mange. I skyggen av Karl Johan gikk som føljetong i avisen Social-Demokraten før den ble utgitt i bokform. Boka ble svært populær og kom i flere opplag.

De to bøkene antyder at Kristianias overklasse hadde tidlige etablerte homoseksuelle vennskapsnettverk.

Lese mer om dette i de to siste artiklene i denne serien: 

Artikkel 4: Kjennetegn på en tidlig homoseksuell subkultur.

Artikkel 5: Her møttes Kristianiahomsene.

Apropos: 

 "Halvmænd" også om lesbiske.

 "Halvmænd" ble også brukt nedsettende om "mandhaftige, beskjæggede sværlemmede og bastalendene Kvinder", hvilket, ifølge avisa Kysten 03.09.1908, "ligger langt udenfor Naturens Ordning af disse Ting". Ordet "lesbisk" nevnes av sogneprest G. Skagestad i Morgenbladet 17.07.1926, side 3, som eksempel på syndens Berlin, men begrepet ble ikke allment kjent i Norge før på 1960-70-tallet.